Synkopetiden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Synkopetiden er den delen av norsk språkhistorie som ligger mellom urnordisk og norrønt (gammelnordisk). Det er allmenn enighet om at synkopetiden begynner ca. år 500 e.Kr., men sluttidspunktet settes av noen til ca. 800 e.Kr. (bl.a. Didrik Arup Seip[1]), av andre til ca. 700 e.Kr. (bl.a. Gustav Indrebø[2]). Navnet på perioden er dannet av ordet synkope, som vil si bortfall av staving eller vokal inni et ord (når dette hender med enden til et ord kalles det apokope).
Et eldre navn på perioden er Yngre urnordisk, idet perioden ble regnet som del av den urnordiske tiden. Denne betegnelsen er mindre vanlig nå.
Innskriftene ble skrevet i eldre runer til ca. 700, da yngre runer ble tatt i bruk.