Syndefallet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Syndefallet er et mytologisk og moralsk begrep i kristendommen, der de første menneskene Adam og Evas faller fra en tilstand av uskyldig lydighet under Gud til skyldig ulydighet. I skapelsesberetningen i Det gamle testamentet og Den hebraiske Bibelen frister slangen i Edens hage Eva, og hun frister Adam til å spise frukt fra det forbudte Kunnskapens tre, slik at Gud straffer alle tre. Den idylliske urtilstanden er over, og synd som overindividuell makt skyld og død kom inn i verden.[1] Paulus' langt senere tolkning av syndefallet ga opphav til læren om arvesynd[2][3] som ble utarbeidet av Augustin av Hippo rundt år 400.
Myten forstås på ulike måter i de abrahamittiske religionene jødedommen, kristendommen og islam. I tidlig teologi ble fortellingen tolket som en historisk begivenhet.[3] Nyere teologi betrakter beretningen som et symbolsk uttrykk for at menneskeheten erfaringsmessig er en fallen slekt, og at enkeltindividet fødes syndig.[3] Fortellingen omtales også i Al-A'raf i Koranen.[4]
Syndefallet må ikke forveksles med fortellingen om syndfloden, storflommen som Gud sendte for å utslette alt levende på jorda bortsett fra Noah, familien hans og dyrene han tok med seg i arken (1. Mos 6–8).[5]