Stoisisme
filosofisk retning / From Wikipedia, the free encyclopedia
Stoisisme (gresk: στωῐ̈κός, stōïkós, «en stoiker, en som praktiserer stoisisme», fra στοᾱ́ , stoā́, «søylegang»)[1][2] er en dominerende retning innenfor hellenistisk filosofi som blomstret i antikkens Hellas og antikkens Roma.[3] Den ble grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr. Betegnelsen stammer fra søylegangen (stoa poikilê) i Athens agora der den første generasjonen stoiske filosofer samlet seg og holdt forelesninger. Stoikerne mente at utøvelse av dyd er nok til å oppnå eudaimonia: et godt levd liv. Stoikerne identifiserte veien til å oppnå det med et liv brukt på å praktisere de fire dydene i hverdagen: visdom, mot, måtehold, og rettferdighet, og å leve i samsvar med naturen. Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene.
Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser.[3] Stoisisme er best kjent gjennom «å ha en stoisk ro»,[4] som henviser til å ha et fullstendig overblikk og uendret væremåte, uansett hva som skjer. Stoisismen kan således peke mot kynismen, en tidligere filosofisk skole i antikkens Hellas. Man hyllet logos som det fremste prinsipp ved at logos ble sett på som en overordnet naturlov som mekanisk styrte alt som skjedde i verden.[5][6]
Ved siden av Aristoteles’ etikk utgjør den stoiske tradisjonen en av de viktigste grunnleggende tilnærmingene til etikk basert på dyd.[7] Stoikerne er særskilt kjent for å lære at «dyd er det eneste gode» for mennesker, og at ytre ting, som helse, rikdom og nytelse, ikke er gode eller dårlige i seg selv, adiafora (fra gresk adiaphoron; «ting som hverken er god eller ond»),[8] men har verdi som «materiale for dyd å handle etter». Mange stoikere — som Seneca og Epiktetos — understreket at ettersom «dyd er tilstrekkelig for lykke», ville en klok person være følelsesmessig motstandsdyktig mot ulykke. Stoikerne mente også at visse destruktive følelser var et resultat av feil i dømmekraften, og de mente folk burde ha som mål å opprettholde en vilje (kalt prohairesis, «vilje, moralsk valg, intensjon»)[9][10] som er «i samsvar med naturen». På grunn av dette mente stoikerne at den beste indikasjonen på et individs filosofi ikke var hva en person sa, men hvordan en person oppførte seg.[11] For å leve et godt liv måtte man forstå reglene for den naturlige orden ettersom stoikerne mente at alt var forankret i naturen.
Stoisismen blomstret i hele den gresk og romerske verden fram til 200-tallet e.Kr., og blant dens tilhengere var den romerske keiseren Marcus Aurelius. Den opplevde en tilbakegang etter at kristendommen ble statsreligion på 400-tallet e.Kr. Siden den gang har den sett vekkelser, særlig under renessansen (nystoisisme )[12] og i dagens samtid (moderne stoisisme).[13]