Kynisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kynisme (gresk Kυνισμός, latin Cynici) er i dag en betegnelse for oppfattelsen hos de som hevder at den grunnleggende intensjon bak alle menneskelige handlinger er egen vinning, og som derfor ikke er villige til å akseptere oppriktighet, dyder eller altruisme (motsatt av egoisme) som motivasjon. Kynisme i sin opprinnelige form var en gresk filosofisk skole fra antikken og ble grunnlagt av den greske filosofen Antisthenes.
Kynikernes filosofi hevdet at målet med livet var å leve et dydig liv i overensstemmelse med naturen. Det innebar å avvise alle konvensjonelle begjær og streben etter rikdom, helse, og berømmelse, og leve et enkelt liv fritt for tyngende eiendeler. Som fornuftige vesener burde folk oppnå lykke ved streng trening og ved å leve på en måte som var naturlig for mennesker. Skeptikerne mente at verden tilhørte alle på like fot, og at all lidelse og smerte hadde sin årsak i dårlig bedømmelse i valget mellom hva som var verdifullt og hva som var verdiløse skikker, og konvensjoner som omga samfunnet. Mange av disse tankene ble senere opptatt i stoismen, en annen livssynsfilosfisk retning innenfor hellenistisk tankeverden.
Den første filosofen som streket opp disse temaene var Antisthenes som hadde vært elev under Sokrates på slutten av 400-tallet f. Kr. Han fulgte også Diogenes fra Sinope som, etter sigende, levde i ei tønne på ei gate i Athen. Diogenes tok kynismen til dens logiske, men ekstreme ytterpunkt, og kom til å bli sett på som den arketypiske kyniske filosof. Han ble fulgt av Krates fra Theben som sløste bort en stor formue slik at han levde et liv i henhold til kynisk fattigdom i Athen. Kynismen spredte seg med veksten til Romerriket på 100-tallet e. Kr., og man kunne finne «kynikere» som tigget og talte i nær alle større byer i det romerske riket. De forsvant som filosofisk retning på slutten av 400-tallet, skjønt mange av dens asketiske og retoriske idealer ble opptatt i den tidlige kristendom.