Spiegelaffæren
politisk skandale i Vest-Tyskland på 1960-tallet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Spiegelaffæren fra 1962 dreide seg om vesttyske myndigheters etterforskning og fengsling av journalister og redaktører i magasinet Der Spiegel, basert på mistanke om landsforræderi.
Spiegelaffæren | |||
---|---|---|---|
Deltakere | Conrad Ahlers Rudolf Augstein Franz Josef Strauß | ||
Land | Tyskland |
Mistanken knyttet seg til en artikkel som kom på trykk tidlig i oktober 1962, og som man antok bygget på forsvarshemmeligheter. I artikkelen ble det påvist meningsforskjeller i forsvarsdepartementet om bruk av amerikanske atomvåpen ved et angrep fra Sovjetunionen med konvensjonelle våpen. Forsvarsminister Franz Josef Strauss (CSU) og andre mente at det også i et slikt tilfelle skulle svares med atomvåpen, fordi Tysklands konvensjonelle forsvar var underlegent Sovjetunionens stridskrefter.
En rekke samvirkende årsaker forente seg i utviklingen av Spiegelaffæren. Det startet med at riksadvokaten, etter å ha lest artikkelen i Der Spiegel, innledet etterforskning. Dette nyhetsmagasinet hadde lenge skrevet meget kritiske artikler om forsvarsminister Strauss. Da Strauss fikk kjennskap til riksadvokatens etterforskning, søkte han med stor iver å påvirke alle deler av den. Han gikk i tillegg så langt at han holdt justisministeren utenfor, enda det var justisministeren som etter loven skulle ha behandlet en slik sak. Forbundskansler Konrad Adenauer ga for sin del Strauss samtykke i å bruke alle nødvendige midler for å oppklare det angivelige landsforræderiet. Da saken ble kjent i offentligheten, benektet Strauss først at han hadde hatt noen rolle i affæren, men måtte til slutt likevel innrømme sin medvirkning.
Da Strauss' rolle ble avslørt, benektet Adenauer å ha gitt sin forsvarsminister instrukser i enkeltspørsmål, herunder avgjørelsen om å holde justisministeren utenfor. Han sto dessuten fortsatt hardt på at det fantes en avgrunn av landsforræderi i landet, slik han uttrykte det. Det er senere hevdet at Cubakrisen, som pågikk samtidig, senket terskelen for myndighetenes vilje til inngrep. I en tid da tredje verdenskrig truet, oppsto det et behov for å reagere resolutt når det dukket opp påstander om landsforræderi.
I slutten av oktober 1962 nådde Spiegelaffæren sitt klimaks, da flere redaktører i Der Spiegel ble arrestert, og redaksjonslokalene ransaket.
Saken førte til regjeringskrise. Koalisjonspartneren FDP truet med å gå ut av regjeringen dersom Strauss ikke gikk av. Konrad Adenauers femte regjering tiltrådte 14. desember 1962, men uten Strauss. Da hadde dessuten Adenauer kunngjort at han selv ville gå av som kansler høsten 1963.
Etterforskningen førte ikke til noen bevis for landsforræderi. Tysklands Høyesterett for sivil- og strafferett avslo i 1965 å innlede hovedforhandling mot journalistene.
Tysklands forfatningsdomstol behandlet saken i 1966. I «Spiegel-dommen» ble det slått fast at pressefriheten, slik den var hjemlet i Tysklands grunnlov, Grundgesetz, vernet om presseorganene og deres representanter. Pressefriheten kunne heller ikke, som følge av sitt grunnlovsvern, fjernes ved lov. Staten måtte ved sin lovgivning og maktutøvelse, ta pressefriheten i betraktning som en absolutt verdi, og det samme gjaldt for domstolene. I dommen ble det understreket at pressen hadde en samfunnsoppgave, både som kilde til informasjon og ved å bidra til meningsdannelse. Denne oppgaven kunne ikke løses av det offentlige. Det var imidlertid en offentlig oppgave å sørge for at det ikke oppsto meningsmonopoler innenfor pressen. Ved den konkrete vurderingen av om Der Spiegel hadde blitt behandlet i strid med grunnloven, kunne domstolen som følge av stemmelikhet blant de åtte dommerne, ikke treffe noen avgjørelse.