Sonatesatsformen er en betegnelse på en fiksert musikalsk formel som ble utviklet under wienerklassisismen i andre halvdel av 1700-tallet og var spesielt enerådende hos Joseph Haydn.[1] Formen viste seg å være svært anvendelig som utgangspunkt for komposisjon, og kunne brukes både i store og i mindre sammenhenger, fra solo- og kammersonaten til symfonien og konserten. Prinsippet finnes også i moderne populærmusikk.
Eksposisjon
Sonatesatsformens grunnskjema er A(A)BA. A-delen repeteres vanligvis to ganger og kalles eksposisjon.
Innenfor eksposisjonen presenteres to temaer:
- Hovedtemaet, i stykkets hovedtoneart
- Sidetemaet, i stykkets dominanttoneart (eller parallelltonearten dersom hovedtonearten er moll).
Mot slutten av eksposisjonen kan komponisten legge til et epilogtema i dominant. Eksposisjonen avsluttes dermed i dominanttonearten, og gjentas.
Gjennomføringsdel
I gjennomføringsdelen, eller B-delen, leker komponisten med toneartene, går gjennom en rekke modulasjoner før gjennomføringen avsluttes, og stykket føres over i reprisen.
Denne delen svarer ofte til det som man ofte kaller «stikket» innen jazzmusikk, eller «bridge» (bru) i populærmusikken. «Bridgen» og «stikket» har som oppgave å skape en kontrast i låta. Det er ofte det 3. verset innen popmusikk som er bridgen i låta.
Rekapitulasjon/reprise
Reprisen utvikler seg etter samme prinsipp som eksposisjonen, med unntak av at alle temaer her presenteres i tonika eller grunntonearten. Deretter avsluttes satsen.
Hvis satsens hovedtoneart er moll, blir sidetemaet ofte plassert i parallelltonearten, og i reprisen gjerne i varianttonearten.
Formprinsippet utviklet seg gradvis opp gjennom barokken, og tok utgangspunkt i dansesatsens A-B-A-mønster[trenger referanse]. B-delen skilte seg vanligvis ut ved å befinne seg i et noe annet landskap enn A-delen. Formen ble perfeksjonert av Haydn, og skulle komme til å bli malen for formdiskusjon innenfor kunstmusikken de følgende 200 årene. Beethovens symfonier tar et gradvis oppgjør med denne strenge formgivningen.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
