Solfa
From Wikipedia, the free encyclopedia
I musikk er solfa (også kalt solfège eller solfeggio) en pedagogisk solmisasjonsteknikk der hver note blir sunget med en bestemt stavelse, kalt en solfa-stavelse. De syv stavelsene som vanligvis blir brukt i diatonisk skala er: do, re, mi, fa, sol, la, og ti. I kromatisk skala brukes ofte i tillegg den stigende rekken di, ri, fi, si, ta og den synkende rekken te, le, se, me, ra. Systemet er et forsøk på å gi tonehøyder en lyd som er lett å synge og som gir mening for den som synger.[1]