Slaget ved Midway
sjøslag i juni 1943 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget ved Midway var et avgjørende sjøslag i Stillehavskrigen, under andre verdenskrig. Det ble utkjempet fra 3. juni til 7. juni 1942, seks måneder etter Japans angrep på Pearl Harbor, og én måned etter slaget i Korallhavet. US Navy under admiral Chester W. Nimitz slo en angripende flåtestyrke fra den keiserlige japanske marine under admiral Isoroku Yamamoto, nær Midwayøyene, og påførte den japanske flåtestyrken store tap. Historikeren John Keegan beskrev det som «det mest overraskende og avgjørende slag i sjøkrigshistorien».[note 2] Historikeren Craig Symonds omtalte det som «et av de mest avgjørende sjøslag i verdenshistorien, ved siden av slaget ved Salamis, slaget ved Trafalgar, og slaget ved Tsushima, som både taktisk avgjørende og strategisk viktig.».[note 3]
Slaget ved Midway | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Andre verdenskrig og Stillehavskrigen | |||||||
Amerikanske Douglas SBD Dauntless stupbombefly fra USS «Hornet» i ferd med å angripe den japanske krysseren «Mikuma» Foto: U.S. Naval History and Heritage Command | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | Japan | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Chester Nimitz Frank J. Fletcher Raymond A. Spruance | Isoroku Yamamoto Nobutake Kondō Chuichi Nagumo | ||||||
Styrker | |||||||
3 hangarskip 7 tunge kryssere 1 lett krysser 15 jagere 233 fly, hangarskip 115 fly, landbaserte 19 ubåter[1] | 4+2 hangarskip 2+2+3 slagskip 2+4 tunge kryssere 1+2 lett krysser 12+10 jagere 248 fly, hangarskip 16+12 sjøfly 15 ubåter[2][note 1] | ||||||
Tap | |||||||
1 hangarskip 1 jager 144 fly 362 drept[3] | 4 hangarskip 1 tung krysser 248 fly 3 057 drept 37 fanget |
Stillehavskampanjen 1941-43 |
---|
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Hongkong - Filippinene - Singapore – Darwin – Timor – Javahavet – Java – Indiske hav – Bataan – Doolittle-raidet – Korallhavet – Sydney – Midway – Kapp St. George |
Den japanske operasjonen, forsøkte å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet, for å gi Japan fritt rom til å etablere sitt Stor-Østasia velstandssfære (engelsk: Greater East Asia Co-Prosperity Sphere). Japanerne håpet at nok et demoraliserende nederlag ville tvinge USA til å kapitulere i Stillehavskrigen, og derved sikre japansk dominans. Planen om å lede de amerikanske hangarskipene inn i en felle og erobre Midway, var ledd i en større plan om å etablere en barriere for å utvide Japans forsvarslinje, som respons på Doolittle-raidet mot Tokyo 18. april 1942. Den japanske ledelsen så også operasjonen som nødvendig for videre angrep mot Fiji, Samoa, og Hawaii.
Angrepsplanen ble hemmet av feilaktige japanske antagelser om USAs reaksjon, og dårlige innledende styrkeplasseringer. Amerikansk signaletterretning klarte også å avsløre dato og sted for det planlagte japanske angrepet, det åpnet for at US Navy kunne forberede et motangrep. Fire japanske og tre amerikanske hangarskip deltok i slaget. Mens USA kun mistet ett hangarskip og én jager, mistet Japan alle fire hangarskip som deltok, og én tung krysser.
Etter nederlaget i slaget ved Midway, og tapene i kampene på Salomonøyene, ble Japans kapasitet til å erstatte sine materielle tap (særlig hangarskip), og soldater (især erfarne piloter og mekanikere) raskt utilstrekkelig. Samtidig ga USAs massive industri- og treningskapasitet grunnlag for å både lettere erstatte tap og etablere en overvekt i skip, fly og besetninger. Slaget ved Midway er, sammen med slaget om Guadalcanal, alminnelig anerkjent som et vendepunkt i Stillehavskrigen.