Slaget ved Hemmingstedt

Slaget ved Hemmingstedt var et slag mellom Kong Hans av Danmarks menn og befolkningen i Ditmarsken i nåværende Holstein i Tyskland i 1500. Kong Hans, som var konge i Kalmarunionen, bega seg dette året mot Meldorf i Ditmarsken med en hær bestående av danske adelsmenn og Den saksiske garde. Hensikten var å underlegge seg Ditmarsken, en uavhengig bonderepublikk sør for Eideren i det nåværende Holstein, som offisielt var tilknyttet bispesetet i Bremen, men reelt var selvstendig. Det var ingen sentral ledelse i republikken, og makten var spredt rundt om i de ulike landsbyene. Ditmarskerne var organisert som en bondehær, og i moderne terminologi begrenset til å bruke geriljametoder og primitive våpen i kampen for å forsvare sitt område, som dessuten på grunn av sin myrlendte karakter og vanskelige fremkommelighet begunstiget de lokalkjente. De talte ca. 6000, og var alle bønder.^[1]

Slaget ved Hemmingstedt
Dato 17. februar 1500 Sted Ditmarsken, Holstein i Tyskland. 54°08′50″N 9°04′19″Ø Resultat Danskene blir drevet på flukt
Stridende parter
Danmark (Kalmarunionen)	Bonderepublikken Ditmarsken
Kommandanter og ledere
Kong Hans Hertug Frederik	Wulf Isebrand
Styrker
12 000	6 000

Minnemerke ved Hemmingstedt

Slaget

Etter 13. februar 1500 ventet kongen og hæren på at værforholdene skulle bedre seg. På dette tidspunktet hadde de allerede massakrert innbyggerne i Meldorf, og et væromslag ville være avgjørende for videre fremrykning. Etter at Meldorf ble inntatt, blåste det opp til storm, og veiene ble uframkommelige. Derfor håpet hæren på frost.

17. februar gjorde kong Hans en vurdering og fant ut at de økonomiske omkostningene med å ha 10 000 mann stående ubeskjeftiget var for store. Han besluttet derfor å rykke fram til tross for advarsler fra rådgiverne. I mellomtiden har ditmarskerne fanget og avhørt en av kongens menn som var blitt sendt ut for å rekognosere. Gjennom ham fikk de opplysninger om kongens planer og planlagte rute. I løpet av natten bygde de en jordvoll på tvers av den smale veien som hæren måtte følge. Dessuten åpnet de slusene mot Nordsjøen, og på den måten kunne ikke den store hæren utnytte de høyereliggende områdene i terrenget, men var tvinget til å holde seg på den smale, mudrete veien.

Da ditmarskerne angrep ble hæren grepet av panikk og påført store tap. Det ble klart for kongen at et forsmedelig tilbaketog var eneste utvei, men siden trenet fulgte bak dem, var de stengt inne på den smale veien. De forsøkte i desperasjon å velte vognene ut i vannet, og kong Hans unnslapp selv med nød og neppe. Hovedparten av hæren druknet i det iskalde vannet.

Ditmarskernes fordel var at de brukte planker og stokker til å løpe på eller hoppe mellom små tuer av land, og kunne derfor bevege seg mye lettere enn fienden. Dessuten hadde de fordelen av å ha vinden og den fykende snøen i ryggen.

Angivelig ble den originale Dannebrogsfanen fra Estlandstoget i 1219 erobret av ditmarskerne i dette slaget, og denne ble senere hengt opp i kirken ved Meldorf.

Referanser

1. J.H.S. Birch: Denmark in History, John Murray, London (1938), s. 141

Se også

• Hemmingstedt
• Ditmarsken

Litteratur

• Walther Lammers: Die Schlacht bei Hemmingstedt, Neumünster 1953.
• Rochus von Liliencron (red.): Die historischen Volkslieder der Deutschen, bind 2, s. 432–456.

Eksterne lenker

• (de) Informasjon om slaget ved Hemmingstedt Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
• (de) Liste over falne riddere i den dansk–tyske hæren

Portaler: Danmark | Militærhistorie