maskin som skriver ut fra en datamaskin From Wikipedia, the free encyclopedia
En skriver, engelsk printer, er en kontormaskin som kan tilkobles en PC eller annen datamaskin med det formål å skrive ut et dokument, et bilde, et søkeresultat eller annet som nærmere defineres av brukeren, på et papirark, lysark (transparent) eller annet utskriftsmedium.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Alle skrivere har ett eller flere kommandosett eller skriverspråk, det vil si et sett kommandoer som sendes fra datamaskinen for å angi skriverens innstillinger. Opprinnelig bestod dette av et fåtall enkle koder. Etter hvert som skriverne fikk stadig flere muligheter, ble disse kommandosettene utviklet fra enkle programmer til ytterst kompliserte skriverspråk. I gamle dager måtte brukerne ofte programmere skriverne manuelt. I dag installeres egne drivere (styreprogrammer) til dette formål.[1]
Laser-skrivere og LED-skriveren opererer etter omtrent samme prinsipp som en fotokopi-maskin. Det var firmaet Xerox som utviklet den første laserskriveren i 1971, men den kom ikke i vanlig salg før IBM produserte en versjon i 1976. På grunn av høy pris tok det mange år før denne type skriver ble alminnelig, desto mer fordi de lenge også var altfor store og tunge til å få plass på skrivebordet. Ennå i 1983 kostet de minste laserskriverne ca. 150 000 kr og veide over 140 kg. Gjennombruddet kom i 1984, da Canon lanserte en laserskriver som kunne selges for under 4000 dollar (eller ca. 40 000 kr i Norge); den veide attpåtil bare 32 kg. HPs første LaserJet var bygget opp rundt denne skriveren, og senere har HP brukt Canons maskinverk i praktisk talt alle sine laserskrivere.
Prinsippet er at en laser-stråle eller en LED-stråle projiserer elektrisk ladede punkter på en roterende valse (trommel). Valsens overflate er av spesielt og finslipt materiale. Når valsen passerer over et bad av toner(som er en meget finkornet masse sammensatt av blekk og plast eller voks), vil toner feste seg til de ladede feltene på valsen. Når utskriftsarket (som i mellomtiden er blitt elektrostatisk ladet) passerer over valsen, vil toneren feste seg til papiret, og sammen med trykk og høy temperatur vil toneren smelte og binde seg til papiret på en slik måte at toneren også blir vannfast. Temperaturen i denne prosessen er ca. 200 °C. Laserskriveren er for tiden den mest populære kontorskriveren på grunn av høy skriverhastighet, stor pålitelighet og lang driftstid.
De aller fleste laserskrivere er sideskrivere (engelsk: page printers), det vil si at de bygger opp og skriver ut utskriftene side for side. De har derfor ett eller flere sidebeskrivelsesspråk eller sidespråk (engelsk: page description language), også kalt emuleringer. De mest populære sidespråkene er Adobes PostScript og HPs PCL (Printer Command Language, LaserJet-språket) – og laserskrivere med ett av disse eller begge kan brukes under alle operativsystemer. Noen laserskrivere mangler imidlertid et alminnelig sidespråk og drives direkte fra operativsystemet (vanligvis Windows eller MacOS). De er derfor avhengig av dette.[1][2][3]
Blekkstråleskrivere eller blekkskrivere fungerer ved at små mengder av blekk sprutes på arket gjennom et stort antall dyser fra en blekkbeholder ved høyt trykk og med høy presisjon. Ved å blande farver fra farvebeholderne kan skriverne skrive ut svært naturtro bilder med høy oppløsning. Blekkskriverne er de mest populære skriverne for hjemmebruk, først og fremst på grunn av lav innkjøpspris og høy farvekvalitet på utskriften. Hvis en trenger A3 eller større formater, er laserskrivere abnormt mye dyrere enn blekkskrivere, og tilsvarende større og tyngre. Ulempen, særlig for de mindre blekkskriverne, er høye driftskostnader fordi blekket er meget dyrt, i tillegg til at det kan størkne i skriveren hvis den blir stående lenge ubrukt i for eksempel sommerferien. Enkelte større blekkskrivere har imidlertid forholdsvis drøye patroner, og disse skriverne kan være billigere i drift enn en del laserskrivere. Optimal fotokvalitet krever imidlertid spesialpapir til svært spesiell pris.[1][4]
I disse skriverne blir farvet voks varmet opp så den smelter, for så å sprøytes ut på en valse og derfra presses ut på utskriftsmediet, hvor den øyeblikkelig størkner (fryser). Teknologien minner altså noe om offset. Smeltevoksskriverne ble utviklet av Tektronix, som senere ble kjøpt opp av Xerox. Som de aller fleste laserskrivere er de sideskrivere. De bruker derfor et sidespråk, som regel PostScript. De tilsvarer farvelaserne (ikke de aller minste) i pris, ytelse og funksjonalitet. Utskriftene har en noe annen struktur enn tilsvarende fra farvelasere – men hvorvidt man foretrekker det ene eller det andre, er i noen grad en smaksak.[5]
Varmeskrivere var den eneste skriveren på 1970-tallet som var tilgjengelig for å skrive ut tegninger opptil A4 størrelse (det var også andre alternativer når man kun skulle ha tekst), midt på 1980-tallet kom den også i A3 utgave, pris var da ca. 500.000,- kroner (for en farge, sort). Den virker på den måten at man benyttet et spesialpapir som er ømfintlig for varme. Printhodet produserer små oppvarmede punkter som, når de er nær papiret, avsetter prikker på papiret. Varmeskrive ble også laget til å skrive ut i 2 farger (for eksempel svart og rødt) ved at de produserte punktene har ulik temperatur. Ulempen med denne typen skrivere er at papiret er dyrt, og utskriften lite holdbar overfor lys og temperatur (setter man kaffekoppen på en utskrift blir det en ring). Denne skrivertypen kan imidlertid produseres i svært små størrelser, i dag blir prinsippet brukt til kassaapparater, bongskrivere, minibanker, taxikvitteringer o.l.[1][6]
Linjeskrivere (engelsk: line printers) var de første dataskriverne som fikk alminnelig utbredelse. De ble lansert før 1970. Fra 1980-årene av ble de mer og mer utkonkurrert av andre teknologier, men en og annen linjeskriver finnes ennå. Hvis du får en innbetalingsblankett e.l. med gjennomslag, hvor skriften ikke er bygget opp av en matrise, er den trolig skrevet ut på en linjeskriver. Minnet om linjeskriverne lever også i PC-ens parallellport (skriveport); den kalles nemlig også LPT, en forkortelse for Line PrinTer.
Både linje-, typehjuls- og nåleskriverne kan skrive ut flere eksemplarer av et dokument samtidig, ved bruk av gjennomslagspapir (blåpapir). Slike skrivere kalles anslagsskrivere eller slagskrivere (engelsk: impact printers).
En ulempe med linjeskrivere er at de ikke kan skrive grafikk, men det ble laget tegninger ved hjelp av tegnsettet (i hovedsak xy.,/\). I tillegg er linjeskrivere store og dyre, og de støyer kraftig.
Det fantes flere varianter, men alle hadde faste tegn som ble presset mot et farvebånd av hammere (normalt 132 stk) bak papiret og i prinsippet skrev en hel linje i hvert anslag. En variant hadde et kjede som roterte horisontalt med flere eksemplarer av alle tegnene (for å øke hastigheten). En annen variant hadde en trommel med hele tegnsettet rundt trommelen i hver tegnposisjon. Kjedet eller trommelen kunne byttes ut for forskjellige skrifttyper (fonter), typisk ble disse byttet ut for sk. OCR-kjøringer på bankgiroer o.l. Papiret, som var forhåndshullet i begge kanter, ble trukket gjennom skriveren av en traktormater. Papiret var perforert i kantene, og ble levert i sammenhengende lengder på flere hundre ark, med perforering mellom hvert ark. Når utskriften ble revet i perforeringene, fremsto utskriften i rene, adskilte ark.[7]
Disse skriverne har et skrivehode med nåler som markerer en serie prikker på papiret (noen få har to eller tre skrivehoder for å øke hastigheten). Nålene kan adresseres enkeltvis, slik at nåleskrivere også kan skrive med ulike fonter, eller skrive ut grafikk, uten at skrivehodet skiftes ut. Dette gjør dem mer fleksible enn linjeskriverne. I tillegg er de mindre og billigere enn disse, og vanligvis mer støysvake. Nåleskrivere er fremdeles i bruk til spesielle formål, vesentlig for den som trenger gjennomslag.[1][8]
Typehjulsskriveren ble lansert av Xerox' underbruk Diablo i 1973. Den har et typehjul, som roterer om sin egen akse. Typehjulene kan byttes manuelt mellom hver utskrift for endring av font. Typehjulsskriverne ble i hovedsak brukt til å skrive brev og dokumenter hvor høy utskriftskvalitet var påkrevet. Mange av dem kunne også brukes som skrivemaskiner. De var imidlertid ineffektive til store utskriftsvolum, og de støyet betydelig mer enn laserskriverne. Da disse kom ned i pris mot slutten av 1980-årene, utkonkurrerte de derfor typehjulsskriverne. Et minne om den gamle tiden finner vi i enkelte laserskriveres Diablo-emulering, det vil si at de kan utnytte Diablo-skrivernes styrekoder.[1]
Noen TTY-er (Teletype) var egentlig kulehodemaskiner som ble styrt av en datamaskin. De fantes både med og uten eget skrivemaskintastatur.[9]
Plottere ble brukt fra ca. 1974 til ut på 1980-tallet, og prinsippet var at papiret lå på et flatt underlag og beveget seg fram og tilbake i lengderetningen, mens skriverhodet, som var en nålepenn med farvet blekk, beveget seg over arket i bredderetningen og avsatte blekk på dette. Bevegelsen i lengde- og bredderetningen ble styrt av koordinater sendt fra Pc-en. Pennskriverne kunne skrive med mange ulike farver (etter antall penner på skriveren). De kunne også skrive ut tegninger med meget stor målestokknøyaktighet, og ble derfor brukt for utskrift av arbeidstegninger og hustegninger. Ulempen var at hastigheten på utskriften var liten, samt at farvepennene lett kunne bli tette.[10]
Det finnes også en mengde skrivere til spesialformål (kassautskrifter, minibank, GPS-mottagere, strekkoder, billetter o.l.)
Multifunksjonsmaskiner eller alt-i-ett-maskiner (engelsk: multi-function devices, MFDs) er skrivere som også kan brukes som kopimaskin, skanner og eventuelt fax. De er enten baset på laserprinsipp, med eller uten farver (mest for kontorbruk) eller blekkprinsipp (mest for hjemmebruk).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
