Sjilo
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sjilo (hebraisk: שילה) var en israelittisk by i oldtiden i Israels land som er nevnt flere ganger i den hebraiske Bibelen, blant annet som det sted hvor Paktens ark ble oppbevart og stedet fungerte som kongedømmet Israels midlertidige (religiøse) hovedstad fram til arken ble flyttet til det første tempelet i Jerusalem.
Sjilo var lokalisert ved dagens sted Khirbet Seilun, sør for oldtidens Tirsa og 16 km nord for den israelske bosetningen Beit El på Vestbredden.[1]
Den bibelske perioden
Stedet for oldtidens Sjilo, en by i fjellandskapet i Efraim, var den religiøse hovedstaden for Israel i 300 år før Jerusalem.[2] Det ble nevnt i Josvas bok og Dommernes bok som «ligger nord for Betel, øst for den landeveien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Lebona.» [3] Sjilo har blitt identifisert med Khirbet Seilun av den amerikanske filologen Edward Robinson i 1838. Lokaliseringen har dog vært etablert lenge tidligere av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea og av den jødiske reisende Ishtori Haparchi (egentlig Isaac HaKohain Ben Moses).
Sjilo er nevnt i den hebraiske Bibelen som et samlingssted for folket i Israel: «Hele Israels menighet samlet seg i Sjilo og satte opp telthelligdommen der.» [4] Under Moses, ledet av Gud, ble det bygget et hus for Paktens ark,[5] I henhold til kildene i Talmud forble teltet for helligdommen i Sjilo i 369 år,[6] inntil arken ble tatt til kampleiren ved Eben-Eser [7] hvor den ble tatt av filisterne ved Afek (antagelig Antipatris). Ved et tidspunkt under det lange oppholdet i Sjilo synes det som om det portable teltet har fått en fast inngjerdning eller erstattet av en stående struktur som hadde «dører»,[8] i praksis en forløper til tempelet. Tabernakelet forlot Sjilo da ypperstepresten Eli HaCohen døde.
Sjilo var senteret for israelittenes religiøse dyrkelse. Folket samlet her for de påbudte festene og ofringene, og her ble lodd kastet for ulike stammeområder og for levittiske byer. Å kaste lodd var en hellig handling som ikke overlot valget til tilfeldighetene, men til Guds avgjørelse for å fordele landområder mellom stammene.
Generasjoner senere ble Samuel oppfostret ved helligdommen ved Sjilo av ypperstepresten Eli. Samuel begynte å komme profetier allerede i ung alder og fortsatte å tjene ved tabernakelet, men ikke som prest da han ikke kom fra samme familie som Aron.
Etter filisterne beseiret israelittene ved Afek var det en gruppe som fraktet vekk Paktens ark til Filistia mens andre åpenbart marsjerte mot Sjilo og ødela helligdommen.[9] Åpenbart ble tabernakelet fjernet før filisterne kom og det ble fraktet til Gibeon hvor det ble værende fram til kong Davids tid. Arken var snart levert tilbake fra filisterne, men deretter oppbevart i Kirjat-Jearim inntil kong David fikk den ført til Jerusalem. Den kom aldri tilbake til Sjilo.
Da Salomo døde gikk ti av stammene ut av det jødiske fellesskapet og deres religiøse ledere opprettet lokale steder for tilbedelse.[10] På denne tiden kan Sjilo ha fått en fornyelse som et religiøst samlingspunkt. Det var hjemmet til profeten Ahia fra Sjilo og som var den som annonserte utskillelsen av de ti stammene.[11]
Joseph ibn Chelo, en spansk kabbalist fra Aragón og forfatteren av Shibhe di-Yerushalayim, som i 1333 dro til Jerusalem med sin familie og bosatte seg det, skal ha besøkt Sjilo i 1334.[12]
Den kristne perioden
Hieronymus skrev i sitt brev til Paula og Eustochius, datert en gang rundt 392–393, at: «Med Kristus ved vår side skal vi gå inn i Sjilo og Betel.» [13] Den offisielle kirken i Jerusalem satte aldri opp en årlig pilegrimstur til Sjilo, i motsetningen til Betel. Tvert imot ble Samuels fest holdt den 20. august i landsbyen Masephta (Mitzpah). Selv om pilegrimene tilsynelatende ikke besøkte Sjilo, for den eneste som nevnte stedets navn — pilegrimen Theodosius på 500-tallet [14] — lokaliserte det feil til midtveis mellom Jerusalem og Emmaus. Den feilaktige plasseringen varte i flere århundrer, eksempelvis er det vist på det florentinske kartet fra 1300, som plasserte Sjilo ved Nebi Samwil hvor graven til Samuel er funnet. Madabakartet har feilaktig plassert Sjilo øst for Sikem og utelater å avbilde kirken.
Sjilo fikk messiansk tilknytning blant kristne grunnet verset i Første Mosebok 49:10 hvor det står: «Septer skal ikke vike fra Juda / eller herskerstav fra hans føtter / til han som eier den, kommer, / han som folkene skal lyde.» [15] Sjilo her tolkes metaforisk som Kristus selv.
Den muslimske perioden
I 638 erobret muslimene Palestina. Muslimske pilegrimer til Sjilo nevner en mokse som ble kalt for es-Sekineh hvor det ble hevdet at patriarkene Jakob og Josef ble æret. Den tidligste kilden er el-Harawi, som skal ha besøkt landet i 1173 da det var underlagt korsfarerne. Han skrev: «Seilun (Sjilo) er landsbyen for mosken es-Sekineh hvor steinen til Bordet er funnet.»
Moderne tid
Sjilo fikk tilbake sin status som en jødisk by i 1978 da en gruppe tilknyttet Gush Emunim-bevegelsen dro tilbake til stedet for å sikre arverettighetene. I 1979 autoriserte de israelske myndighetene offisielt Sjilos status som en anerkjent landsby. Ved slutten av 2008 hadde landsbyens befolkning blitt til rundt 2300 mennesker.[16] Samfunnet har i dag skoler, matbutikker, en Hesder yeshiva (kombinert militærtjeneste og studier i Talmud), idrettsanlegg, et svømmebasseng og flere synagoger. En av dem har en replika av den bibelske tabernakel.
Arkeologiske utgravninger har vist at stedet allerede har vært bosatt i tiden 1800-1700-tallet f.Kr. (midtre middelalder II A). Det er en tell (høyde), referert til som Tel Shiloh, og mange levninger fra kanaanittiske og israelittiske områder fram til 700-tallet f.Kr. I løpende av de påfølgende 12 århundrene har Sjilo vært en stasjon for midlertidige opphold for reisende, vanligvis ved at stedet har hatt en historisk-religiøs betydning. Arkeologiske utgravninger har avdekket levninger fra romersk og persisk tid foruten også fra tidlige og sene muslimske perioder. En imponerende glacis, festningsbygning, har blitt lokalisert, og det er funnet levninger av keramikk, dyr, våpen og andre objekter.
De første utgravninger ble begynt i 1922 ved Aage Schmidt. Et dansk lag ledet av H. Kjær, tilknyttet William F. Albright, drev utgravninger i tre sesonger i tiden 1926-1932. En undersøkelse ble gjort av Sven Holm-Nielson og Marie-Louise Buhl i 1963. Deretter gjorde Israel Finkelstein omfattende undersøkelser i årene 1981-1984.[17]
Finkelsteins arbeid etablerte åtte arkeologiske lag som strakte seg fra midtre bronsealder II til bysantinsk tid. En massiv mur er tilskrevet midtre middelalder III, bevart på en høyde av 7,3 meter og med en bredde på opp til 5,5 meter med en omfattende festningsbygning og tilstøtende mur. Levninger fra israelittisk tid (jernalder I) viste en offentlig lagerbygning med søyler i to etasjer som befant seg på toppen av høyden, og er det tidligste funn tilskrevet israelittene. Særskilte lagringsamforaer og en del kultiske gjenstander ble funnet i disse bygningene, noe som pekte til en bruk som et kultisk kompleks. Mer enn 20 kornmagasiner ble avdekket fra denne tiden, inkludert en med karbonisert hvete. Laget som indikerer ødeleggelse ved brann, noe som er åpenbart over hele høyden, kan ha skjedd i kjølvannet av filisternes seier ved Eben-Eser.[17][18]
Et av de mer interessante funn var en oppsamling av keramikk utenfor bymuren som hadde sin opprinnelse til kanaanittisk tid. Denne oppsamlingen var levninger av et antall dyreofringer som var blitt kastet over bymuren etter at ritualene var ferdige og deretter brent. Det peker mot en sakral status ved Sjilo i løpet av kanaanittisk tid og som åpenbart ble overtatt av israelittene. På toppen av høyden, hvor Finkelstein forslår at tabernakelet kan ha stått, er nå værutsatt fjellgrunn som ikke etterlater spor av israelittisk dyrkelse (bortsett fra den tilstøtende lagerkomplekset).
Stedet ble forlatt og deretter beskjedent bosatt på nytt i løpet av jernalder II. Jeremias påminnelse «Gå til stedet mitt som er i Sjilo, hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk Israel»,[19] i løpet av hans tempelseremoni kunne ha skjedd i løpet av denne tiden. Mer vesentlige landsbyer oppsto i løpet av romersk og bysantinsk tid.
I løpet av arkeologiske undersøkelser i tiden august og september 2006 som ble utført i nærheten av Sjilos høyde av en gruppe fra Israels enhet for fortidsminner, ble det avdekket et mosaikkgulv av en stor bysantinsk kirke som sannsynligvis ble bygget en gang mellom 380 og 420 e.Kr.[20][21] Utgravningene fra 2006 til 2007, som ble utført tilknyttende og rett sør for høyden, Tel Shiloh, avslørte detaljerte mosaikkgulv foruten flere greske inskripsjoner, en av dem som uttrykkelig refererte til stedet som «landsbyen Sjilo».[22]
Tre bysantinske basilikaer har til nå blitt avdekket.[23] Den største, som ble utforsket av det danske laget på slutten av 1920-tallet, er på 40 meter. Vidden, som også er målt eksternt, er 14,10 meter, men det er et vidt rom på 6,4 meter tilstøtende til kirkebygningen på sørsiden. Denne kirken hadde tre midtskip, og 12 fundamenter og 2 vakre korintiske kapitéler (62 cm høye og 72–61 cm brede) som er bevart. Deres utseende minner om den velkjente stilen fra 300-tallet med adskilte blader som avslører forsterkningen av bakenforliggende bladene og glatte blader i hjørnet.
Det ble oppdaget en kirkestruktur under en frittstående muslimsk struktur kjent som Walli Yetaim. Den synes å ha hatt problemer av vannavløp i dens vestlige seksjon til tross for installeringen av avløpsrør. Det synes som om løsningen var å heve kirkens nivå og legge et nytt mosaikkgulv. Det var den eldre, opprinnelige gulvet på det nedre nivået som ble gjenfunnet. Denne mosaikken hadde geometriske formgivning, et kors, blomsterrepresentasjoner og tre inskripsjoner.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
