![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/69/Sunscreen_spray.jpg/640px-Sunscreen_spray.jpg&w=640&q=50)
Siloksaner
From Wikipedia, the free encyclopedia
Siloksaner er kjemiske forbindelser bestående av R2SiO, hvor R er et hydrogenatom eller et hydrokarbongruppe. Et siloksan har en grenet eller ugrenet struktur av silisium- og oksygenatomer -Si-O-Si-O-, med sidekjeder R koblet til silisiumatomene. De forskjellige typer siloksaner er viktige ingredienser i både deodoranter, sjampo, hudkremer og hårstylingprodukter. Stoffene gjør innholdet glatt og lett å påføre og bærer med seg godlukten. Samtidig kan de også være en miljøtrussel.[1]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c6/Decamethylcyclopentasiloxane.svg/190px-Decamethylcyclopentasiloxane.svg.png)
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/69/Sunscreen_spray.jpg/640px-Sunscreen_spray.jpg)
Produksjonen av siloksaner begynte allerede på 1940-tallet, hovedsak brukt til å produsere silikonpolymerer. Det ble tidlig klart at disse stoffene også kunne komme til nytte på andre måter, særlig i personlige pleieprodukter.[1] Silikoner, med repeterende siloksanbindinger, er en viktig gruppe av siloksaner med mange bruksområder innen blant annet farmasøytiske produkter, rengjøringsmidler, bil- og båtprodukter, maling, impregneringsmidler, mat, lim og smøremidler.
NILU – Norsk institutt for luftforskning har påvist siloksaner i torsk i Oslofjorden. Stoffene følger med utslagsvannet ned i sluket, og selv om en god del fanges opp i renseanleggene, blir betydelige mengder fortsatt i vannmiljøet. Bare i Europa er siloksanutslippene beregnet til rundt 20 kilotonn hvert år.[2] Stoffene med navnene D4 (oktametylsyklotetrasiloksan), D5 (dekametylsyklopentasiloksan) og D6 (dodekametylsyklotetrasiloksan) brukes i kosmetikk, personlige pleieprodukter og rengjøringsmidler de fleste har hjemme. D4 var mest brukt i personlige pleieprodukter fram til for få år siden, til det ble oppdaget at stoffet var giftig for en rekke organismer. Det ble da erstattet med D5, som forskerne finner absolutt de høyest konsentrasjonene av i hav og sjøer.[2] Forskning.no har også skrevet artikler om spredning av stoffet i naturen.[3][4]
Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksan (D5 og D6) hoper seg opp i fiskeartene ørret, lågåsild og krøkle i Mjøsa, samt i dyreplanktonet.[5] Undersøkelsen viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er langt høyere enn nivåene i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder. Forskerne har analysert siloksaner i renset avløpsvann fra renseanleggene, samt i bunnfall rundt renseanleggene. Resultatene tyder på at det er lokale kilder som er hovedårsaken til de høye nivåene av siloksaner.[5]