Shahrisabz
From Wikipedia, the free encyclopedia
Shahrisabz (også Shahr-e Sabz, med mange skrivemåter; fra persisk شهرسبز med betydningen «den grønne by»; eldre tider kjent som Kish eller Kesh; i antikken Nautaca) er en by i Usbekistan. Den ligger omkring 80 kilometer sør for Samarkand og er regionsenter i Qashqadaryo-regionen i det sørlige Usbekistan.[2]
| Shahrisabz | |||
|---|---|---|---|
 Kok-Gumbaz-moskéen i Shahrisabz | |||
| Land |  Usbekistan | ||
| Provins | Qashqadaryo | ||
| Grunnlagt | 7. århundre f.Kr. (Julian) | ||
| Areal | 240 hektar | ||
| Befolkning | 100 300[1] (2014) | ||
| Bef.tetthet | 417,92 innb./hektar | ||
| Høyde o.h. | 622 meter | ||
 Shahrisabz 39°03′00″N 66°50′00″Ø | |||
Den økonomiske samarbeidsorganisasjonen (ECO) har valgt Shakhrisabz som sin turisthovedstad for 2024.[3]
Byen ligger omtrent 80 km sør for Samarkand, i en høyde av 622 moh. Befolkningen er 140 500 (2021).[4]
Historisk kjent som Kesh eller Kish, var Shahrisabz en gang en storby i Sentral-Asia og et viktig bysentrum i Sogdiana, en provins i Achaemenid-riket i Persia. Det er først og fremst kjent i dag som fødestedet til Turco-Mongol, erobreren Timur Lenk, fra 1300-tallet.[5]
Timur Lenks sommerpalass Ak Saray fra sist på 1300-tallet er et av byens severdigheter.
Den gamle bykjernen med sine mange bygninger fra Timurid-dynastiets tid er siden 2000 av UNESCO klassifisert som verdensarv.[6]
Byen var tidligere kjent som Kesh eller Kish ("hjertebehaglig") og forsøksvis identifisert med den gamle Nautaca, er Shahrisabz en av Sentral-Asias eldste byer. Byen ble grunnlagt for mer enn 2700 år siden og utgjorde en del av Det persiske riket fra det 6. til 4. århundre f.Kr. Gjennom denne perioden var Kesh en viktig by i Sogdiana, en stor provins i riket. Byens murer ble reparert på denne tiden.[7] Det har vært kjent som Shahrisabz siden Timurid-tiden.[8]
Aleksander den stores general Ptolemaios fanget satrapen til Baktria og pretendent til den persiske tronen, Bessus. Dette var slutten på det en gang så store Akamenideriket. Aleksander den store valgte å tilbringe vintrene sine og møtte sin kone Roxanna i området i 328-327 f.Kr.
Mellom 567 og 658 e.Kr. betalte herskere av Kesh skatt til khaganene av tyrkiske og vest-tyrkiske khaganater. I 710 ble byen erobret av araberne[7] og etter den mongolske erobringen av Khwarezmia på 1200-tallet kom regionen under kontroll av Barlas-stammen.[9]
Fra 600- til 800-tallet var Kesh en del av de tyrkiske khaganatene. På 800-tallet var herskeren, malik av Khuzar (Kesh) Turk Subugra. Under Ton-Yabgu-Kagan (618-630) styrket tyrkernes sin makt i Sogdia. Felttog mot Tokharistan og Afghanistan utvidet statens grenser inn i det nordvestlige India. Ton-Yabgu Kagan gjennomførte administrative reformer og utnevnte sine representanter - tuduner - i regionene, inkludert Sogdia, til å overvåke og kontrollere. Det antas at han utstedte mynter med inskripsjonen "Tun yabgu kagan".
En eldgammel tyrkisk stamme var Khalaj-folket, som i tidlig middelalder bodde i Tokharistan – i moderne tid territoriene i det sørlige Usbekistan, Tadsjikistan og det nordlige Afghanistan.[10]
Turkerne i Sentral-Asia tilbad følgende guddommer: Tengri (himmelen), Umai (modergudinnen), Yer-sub (jordvann) og Erklig (helvetes herre), blant dem hadde Tengri den dominerende posisjonen. Tengri var den viktigste.[11]
Kesh ble erobret av araberne på 800-tallet. Under den arabiske invasjonen var Kashkadarya-dalen og spesielt Kesh episenteret for en anti-arabisk og anti-islamsk frigjøringsbevegelse ledet av Al-Muqanna, kjent i historien som "Revolt of the Men in White Clothes".
Motstanden førte til slutt til hovedstadens tilbakegang. I 701-704 var det kamper mellom tyrkere og arabere ved Nessef og Kesh.[12]
Under Samanide-dynastiet flyttet bylivet gradvis til sørvest for gamle Kesh, stedet for den store landsbyen Barknon.
I 1038 tok Ibrahim ibn Nasr, sønn av erobreren av Transoxiana, Chaghaniyan, og herfra han invaderte sentrale Transoxiana. I 1040 erobret han Kesh.
På 1000-tallet hadde Karakhanid-staten et litterært språk som videreførte tradisjonene til gamle turkiske skrevne tekster. Det offisielle karakhanidspråket på 1000-tallet var basert på det grammatiske systemet til eldgamle Karluk-dialekter.[13] Islamisering av karakhanidene og deres turkiske undersåtter spilte en stor rolle i den kulturelle utviklingen av turkisk kultur. På slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet ble Tafsir, en kommentar til Koranen, for første gang i historien til de tyrkiske folkene, oversatt til det tyrkiske språket.[14] En av de lærde på 1000-tallet Mahmud Kashgari la grunnlaget for turkisk lingvistikk. Han lister opp navnene på mange turkiske stammer i Sentral-Asia.
En av de kjente forskerne var historikeren Majid al-Din al-Surhakati, som skrev "Turkestans historie", som skisserte historien til Karakhanid-dynastiet.[15]
Under Karakhanidenes regjeringstid ble den nye hovedstaden i middelalderens Kesh endelig dannet. Under hegemoniet til Khwarazmshah-ene (begynnelsen av 1200-tallet), ble Kesh-Shakhrisabz først omsluttet av forsvarsmurer.
Under andre verdenskrig, i 1942, ble 6. infanteridivisjon av den polske Anders' Army stasjonert og organisert i Shahrisabz, før den ble evakuert fra Usbekistan for å kjempe mot Nazi-Tyskland. Det er en polsk militærkirkegård i byen.[16]
Kesh var fødestedet til Timur i 1336, til familien til en mindre lokal Barlas-høvding, og i løpet av de første årene av Timurid-dynastiet nøt byen hans betydelige beskyttelse. Timur betraktet Kesh som sin "hjemby" og planla at det til slutt skulle være stedet for graven hans.
Under hans regjeringstid flyttet imidlertid aktivitetssenteret til Samarkand i stedet. I Timur-tiden ble det bygget mesterverk av verdensarkitektur: Ak-Saray-palasset og Dorusiodat-minnekomplekset.[17]
Byen kjempet for autonomi under bukharisk styre og russerne hjalp den bukhariske emiren med å erobre byen i 1870.
Flere imponerende monumenter fra Timurid-dynastiet har gjort det mulig for den gamle delen av byen å bli skrevet inn på UNESCO verdensarvlisten. Ødeleggelsen av store områder i bybildet fra middelalderen i 2015 for å skape en park og turistfasiliteter har imidlertid ført til bekymring i UNESCO og konsekvensen kan være at oppføringen kan gå tapt.[18]
Timurs sommerpalass, det hvite palasset ble planlagt som det mest storslåtte av alle Timurs byggverk. Byggingen startet i 1380 av håndverkere som Timur hentet fra byen Khwarezm som nettopp var erobret. Dessverre er det bare bevart deler av de gigantiske porttårnene, som er 65 meter høye, og med blå, hvite og gullmosaikker. Over inngangen til Ak-Saray er det store bokstaver som sier: Hvis du utfordrer vår makt – se på bygningene våre!
En moske bygget i 1437 av Ulugh Beg til ære for hans far Shah Rukh. Navnet betyr "Blue Dome". Rett bak Kok Gumbaz-moskeen ligger det såkalte "Meditasjonshuset", et mausoleum bygget av Ulugh Beg i 1438, men tilsynelatende aldri brukt til begravelser.
Øst for Kok Gumbaz er et annet mausoleumskompleks kalt Dorus-Saodat' (Sete for makt og kraft), som inneholder graven til Jehangir, Timurs eldste og hans favorittsønn. Den tilstøtende moskeen sies å huse graven til en aktet imam Amir Kulal fra 800-tallet.
Bak Hazrat-i Imam Emsemble er en bunker med en dør som fører til et underjordisk kammer, som ble oppdaget av arkeologer i 1943. Rommet er nesten helt fylt med en enkelt steinkiste, der inskripsjoner indikerer at det var beregnet på Timur. Erobreren ble imidlertid gravlagt i Samarkand, ikke i Shahrisabz, og på mystisk vis inneholdt graven hans i Shahrisabz to uidentifiserte lik.
Av interesse er også et bad fra middelalderen og en basar fra 1700-tallet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
