Serbias nasjonalforsamling
From Wikipedia, the free encyclopedia
Serbias nasjonalforsamling (serbisk: Народна скупштина/Narodna skupština) er Serbias øverste folkevalgte forsamling og består av 250 medlemmer. Valget holdes hvert fjerde år som direkte forholdstallsvalg, med hele landet som ett valgdistrikt.[1] Nasjonalforsamlingen har ett kammer og holder til i Beograd.
| Serbias nasjonalforsamling | |||
|---|---|---|---|
| serbisk | Narodna skupština | ||
 | |||
 Parlamentsbygningen i Beograd | |||
| Grunnlagt | 1858 | ||
| System | parlamentarisk | ||
| Kammer | ett | ||
| President | Nebojsa Stefanovic | ||
| Møtested | Beograd | ||
Nasjonalforsamlingen vedtar lover, velger regjeringssjefen etter forslag fra presidenten[2], de øvrige regjeringsmedlemmer, velger og avskjediger medlemmer av Serbias forfatningsdomstol, presidenten i Serbias høyesterett, riksadvokaten og statsadvokatene, direktøren for Serbias nasjonalbank og andre embetsmenn.[3] Alle vedtak gjøres med alminnelig flertall av de tilstedeværende medlemmene, bortsett fra for grunnlovsendringer, der det er nødvendig med to tredels flertall.
1800-tallet, Andresmesseforsamlingen
Serbias monark innkalte fra begynnelsen av 1800-tallet enkelte folkeforsamlinger i landet.[3] Deltakerne var med noen få unntak utvalgt av monarken, uten å være valgt av folket. Forsamlingene som ga lover ble vanligvis holdt under åpen himmel, og tusenvis av mennesker kunne være møtt frem.
Den første lov om Serbias nasjonalforsamling ble vedtatt 28. oktober 1858, og forsamlingen møttes fra 30. november samme år til 31. januar 1859.[3] Den første møtedagen er kjent som Andresmesse, og forsamlingen har siden fått navnet Andresmesseforsamlingen. Forsamlingen regnes som begynnelsen til tradisjonen med representative folkeforsamlinger i Serbia. Institusjonen beholdt sitt navn til den ble oppløst i 1918 etter den første verdenskrigen. Stemmerett hadde menn som hadde fylt 21 år og som betalte skatt på sin eiendom. Kvinner oppnådde ikke stemmerett under Andresmesseforsamlingen.
1918–1945
Serbia inngikk fra 1918 til 1945 i Kongeriket Jugoslavia, som var en sammenslutning av serbiske, kroatiske og slovenske territorier, inkludert det nylig annekterte Montenegro. En vedvarende maktkamp foregikk mellom på den ene side de som ønsket en føderalstat, og som var sterkest representert blant kroatene og slovenerne, og de som ønsket en sentralmakt styrt av Serbia.[4] Valget i 1920 førte til flertall i parlamentet for de partiene som ønsket en sentral styring fra Beograd. Resten av 1920-årene var det politiske liv preget av kriser, og partiene klarte ikke å danne styringsdyktige koalisjoner. Kong Aleksander oppløste parlamentet 6. januar 1929.[4] Han satte forfatningen til side og innførte kongelig diktatur.
1945–1990
Virksomheten i Serbias nasjonalforsamling etter den andre verdenskrigen har sine røtter i møtet som ble avholdt i Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia 1943 i Jajce. Landets reelle leder var fra dette tidspunkt Josip Broz Tito, som beholdt makten til sin død i 1980. Rådet endret siden navn til Serbias nasjonalforsamling. Ved valget i 1945 hadde alle statsborgere over 18 år formell stemmerett, og for første gang kunne også kvinner stemme.[3] Valgene var imidlertid ikke frie, da det kun var kommunistenes liste som var tilgjengelig for velgerne.[4]
Fra 1990 og til idag
Det første valg til Serbias nasjonalforsamling etter den andre verdenskrigen, hvor flere partier fikk anledning til å delta, ble avholdt i desember 1990.[3] Det ble ikke holdt valg på føderalt nivå, og nasjonalister kom til makten i de fleste delrepublikkene.[4]
I 1991 forlot Slovenia og Kroatia føderasjonen, slik at Serbia sto tilbake med Montenegro og Kosovo i føderasjonen Serbia og Montenegro. Denne føderasjonen ble oppløst i 2006. Kosovo erklærte sin selvstendighet i 2008.
Serbias nasjonalforsamling bygger i dag sin virksomhet på grunnloven fra 2006, som etter sin ordlyd også gjelder Kosovo og Metohija som en autonom provins.[3]
Parlamentsbygningen ble påbegynt i 1907 etter tegninger av Jovan Ilkic. Ved utvidelsen av riket i 1920 oppsto behovet for en utvidelse av de opprinnelige planer. Jovan Ilkic døde i 1917 i krigsfangeleir, og oppdraget ble gitt til hans sønn Pavle Ilkic. Bygningen ble fullført i 1934. Etter grunnloven fra 1901 skulle parlamentet ha et tokammersystem, og bygningen inneholder derfor to plenumssaler.[3]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
