From Wikipedia, the free encyclopedia
Senatet var overhuset i parlamentet til Dominion of Ceylon (nåværende Sri Lanka) 1947–1971. Det holdt til i den gamle bygningen til Ceylons lovgivende råd i distriktet Fort i hovedstaden Colombo. I 2010 ble det reist forslag om å gjeninnføre Senatet.[1]
| Senatet | |||
|---|---|---|---|
 Bygningen til Ceylons lovgivende råd | |||
| Grunnlagt | 1947 | ||
| Oppløst | 2. okt. 1971 | ||
| System | Tokammersystem | ||
| Kammer | Overhus | ||
| Seter | 30 | ||
| Møtested | Bygningen til Ceylons lovgivende råd | ||
Etter råd fra Soulbury-kommisjonen ble Senatet opprettet i 1947 som overhuset til Ceylons parlament. Det holdt sitt første møte 12. november 1947.
De politiske partiene på venstresiden og andre republikanere betraktet Senatet, hvor halvparten av medlemmene ble utnevnt av representanten for den britiske monarken (generalguvernøren), som én av de siste etterlevningene fra kolonistyret. Senatet hadde også blitt dominert av United National Party siden opprettelsen.
Kort tid etter at United Front, en allianse som bestod av hovedopposisjonspartiet Sri Lanka Freedom Party og partiene på venstresiden, kom til makten etter valget i 1970, la den fram et lovforslag i Representanthuset om å avskaffe Senatet. Under den andre behandlingen av lovforslaget ble det vedtatt av Representanthuset 21. mai 1971.[2] 117 stemte for lovforslaget og 16 stemte mot.[3]
Senatet holdt sitt siste møte 28. september 1971. Ceylon (Constitution and Independence) Amendment Act, No. 36 of 1971 ble gitt kongelig sanksjon 2. oktober 1971 og ble det åttende tillegget til Soulbury-konstitusjonen. Senatet ble avskaffet i 1971 etter å ha eksistert i nesten 24 år.[2] Et parlamentarisk ettkammersystem ble stadfestet i Sri Lankas republikanske grunnlov, som ble tatt i bruk 22. mai 1972.
I den nyere tid har det blitt tatt under overveielse å gjeninnføre Senatet som overhuset til Sri Lankas parlament. Regjeringen til People's Freedom Alliance, ledet av Mahinda Rajapaksa, har utredet mulighetene for å endre det eksisterende parlamentariske systemet betydelig.[1]
Senatet hadde til hensikt å fungere som et reviderende kammer, som skulle granske og endre lovforslag som hadde blitt vedtatt av Representanthuset. Modell for Senatets rolle var House of Lords i Storbritannia.[4]
Senatet kunne framsette alle parlamentariske lovforslag, bortsett fra finanspolitiske lovforslag. Senatet kunne ikke forkaste, endre eller utsette et finanspolitisk lovforslag lenger enn en måned. Hvis et lovforslag, som hadde blitt vedtatt to ganger av Representanthuset, ble forkastet av Senatet to ganger, trådte det likevel i kraft som lov (Act of Parliament) gjennom kongelig sanksjon.[5]
Senatet bestod av 30 medlemmer. 15 av dem ble valgt av Representanthusets medlemmer gjennom et proporsjonalt representasjonssystem. Hvert medlem hadde én enkelt overførbar stemme. De resterende 15 medlemmene ble utnevnt av Ceylons generalguvernør etter råd fra statsministeren og bestod av personer som hadde bidratt med en utmerket innsats innenfor offentlige tjenester eller personer med framstående stillinger i det faglige, kommersielle, industrielle eller landbruksmessige liv, inkludert utdanning, jus, medisin, vitenskap, ingeniørarbeid og banktjenester.[5] Senatorene ble benevnt som henholdsvis «Valgte senatorer» og «Utnevnte senatorer».
Minimumsalderen for å kunne bli medlem av Senatet var 35 år. Medlemmer av Representanthuset hadde ikke lov til å være medlemmer av Senatet. Minst to av regjeringens ministre, deriblant justiministeren, måtte være senatorer. Ingen fler enn to viseministre (parliamentary secretaries) skulle være senatorer.[5]
En senators vanlige embetsperiode var seks år. ⅓ av Senatet (fem valgte og fem utnevnte) fratrådte hvert andre år. Fratrådte senatorer kunne gjenvelges eller gjenutnevnes. Hvis en senator trakk seg, døde eller på en annen måte ble fjernet fra sitt embete, tjenestegjorde dennes erstatter – være seg valgt eller utnevnt – resten av senatorens embetsperiode.[5]
Senatet skulle under sitt første møte velge to senatorer til henholdsvis president og visepresident/formann for komitéene (som kun skulle benevnes som visepresident). Hvis embetene som president eller visepresident ble ledige, skulle Senatet under sitt første møte etter at vakansen oppstod velge en senator til president eller visepresident. Presidenten, eller i dennes fravær visepresidenten, skulle lede Senatets sesjoner. Hvis ingen av dem var nærværende, skulle et medlem – valgt av Senatet under en sesjon – lede denne.[5]
| Bilde | Navn (født–død) |
Embetstid |
|---|---|---|
 |
Gerard Wijeyekoon | 1947–1953 |
 |
Nicholas Attygalle (1894–1970) |
1953–1960 |
|
Cyril de Zoysa (1896–1978) |
1960–1963 |
|
Sarath Wijesinghe | 1962–1965 |
|
Thomas Amarasuriya (1907–1979) |
1963–1965 |
 |
Abeyratne Ratnayaka (1900–1977) |
1965–1971 |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
