Sarabande (fransk; italiensk sarabanda; spansk zarabanda) er en dans i tredelt takt som var populær i europeiske hoffkretser fra rundt 1650, og som ble en av de faste satsene i barokkens suiter.
Marin Mersenne skrev i Harmonie Universelle (1636) at navnet sarabande kom av ordene sarao «dans» og «banda» «gruppe». Den tyske lieder-forskeren Franz Magnus Böhme (1886) antok derimot at ordet var av maurisk opphav.
Den første kjente referansen til en dans ved navn çarauanda er i et dikt fra Panama skrevet av Fernando Guzmán Mexía.[1]
I 1569 ble en sarabande sunget til en tekst av Pedro de Trejo under en Corpus Christi-festival i den meksikanske byen Michoacán. Det endte med at Trejo ble stilt for inkvisisjonen på grunn av den uanstendige teksten. I 1579 beskrev en spansk misjonær en indiansk dans som var svært lik sarabande.
Fra de spanske koloniene kom dansen til Spania. Kong Filip II av Spania forbød til tider sarabanden som i sin daværende form ble sett på som en eksotisk, vill og uanstendig pardans det ble sunget usømmelige tekster til. Likevel blir den ofte nevnt i litteraturen fra denne perioden, blant annet av Cervantes og Lope de Vega.
Som musikkbetegnelse på fransk språk er sarabande første gang kjent fra César Oudins Tresoro de las dos lenguas francesca y espangnola (1607). Via Frankrike bredte dansen seg raskt over hele Europa.
På andre halvdel av 1600-tallet varierte tempobetegnelsene fra grave til prestissimo. Etter 1700 ble en sarabande i 3/4-takt vanligvis spilt med 64 til 86 taktslag i minuttet. Tomaso Albinoni påførte sarabanden i Balletti a tre, op. 3 påskriften allegro.
Fram til midten av 1600-tallet var sarabanden en hurtig til svært hurtig dans i 3/2-takt, deretter ble en merkbart langsommere 3/4-takt vanlig ved franske hoff.[2]
Sarabander kjennetegnes av at andre taktslag gjennomgående blir aksentuert ved hjelp av punktering, forsiringer eller harmoniskift.[3][4] Dette er den samme rytmen som i folia, som også er inspirert av sarabanden. En sarabande er vanligvis todelt med åtte takter per del, ofte oppdelt i undergrupper hver med to takter. Nå og da blir en «petite reprise» lagt til.[2]
- Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.
| Lully: Le Bourgeois Gentilhomme, «Sarabande» | |
| Bach: Partita for traverso solo, «Sarabande» | |
| Telemann: Konsertsuite i d-dur TWV55d6, «Sarabande» | |
En sarabande fra Johann Sebastian Bachs Cellosuite nr. 5 i c-moll BWV 1011 er tittelmelodi i Ingmar Bergmans siste film, Saraband (2003). Han brukte samme sats i filmen Viskningar och rop (1972). Også som tittelemelodi i filmen Såsom i en spegel (1960/61) brukte Bergman en sarabande: fra Bachs Cellosuite nr. 2 i d-moll BWV 1008.[5]
Sarabanden fra Cembalosuite nr. 4 i d-moll HWV 437 av Georg Friedrich Händel er flere ganger blitt brukt som filmmusikk, blant annet i Barry Lyndon av Stanley Kubrick.[6]
- Dagmar Glüxam: «Sarabande» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
