Sangerfamilien
familie av spurvefugler From Wikipedia, the free encyclopedia
familie av spurvefugler From Wikipedia, the free encyclopedia
Sangerfamilien (Sylviidae) var opprinnelig en svært artsrik familie i ordenen spurvefugler, men nyere forskning har redusert antallet arter betraktelig. Før regnet man med omkring 280 arter, mens man i dag regner med et betydelig mindre antall. Typearten er munk (Sylvia atricapilla), som er basal i slekten Sylvia.
| Sangerfamilien | |||
|---|---|---|---|
 Munk (Sylvia atricapilla)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Sylviidae Vigors, 1825 | |||
| Populærnavn | |||
| sangerfamilien | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Overfamilie | Sylvioidea | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 68 | ||
| Habitat: | variert, hekker ofte i tett vegetasjon | ||
| Utbredelse: | Den gamle verden | ||
| Inndelt i | |||
| |||
_(2).jpg)
Sangerfamilien er en del av den tallrike overfamilien Sylvioidea, som består av sangfugler (Passeri) i ordenen av spurvefugler (Passeriformes). Tradisjonelt var sangerfamilien omfattet av flere grupper enn i dag, men mange arter ble som følge av nyere forskning for en tid tilbake omplassert til andre familier.[1]
Inndelingen i slekter og arter i sangerfamilien er imidlertid fortsatt omdiskutert. IOC World Bird List regner med kun to slekter og 34 arter; Sylvia (7) og Curruca (27),[2] mens Birds of the World og IUCNs rødliste begge regner med 68 arter fordelt i 16 slekter.[1][3] Norsk Ornitologisk Forening følger Birds of the World, som er synonym med Clementslisten med hensyn til inndeling av både grupper og arter.[4]
Inndelingsspørsmålet gjør seg også gjeldende for enkelte arter. Møller er i så måte et godt eksempel for inndelingsproblematikken. Arten klassifiseres som Sylvia curruca i Birds of the World,[1] mens den i IOC World Bird List klassifiseres som Curruca curruca.[2] I Birds of the World regner man videre med seks underarter,[1] mens IOC World Bird List klassifiserer den med kun tre underarter, fordi de regner de andre underartene som distinkte nok til å klassifiseres som selvstendige arter.[2]
Mange av disse fuglene har et litt kjedelig fargeløst utseende, ofte med grå, brune eller grønnbrune fjær på oversiden, men mange av artene har karakteristiske, spillende sanger som allikevel gjør dem spennende. Mest fargerike er fulvettaene og buttnebbene, spesielt de ørsmå artene i slektene Suthora og Neosuthora. Kjønnene er ganske like blant neste alle artene.[1]
Sangerne trives i en rekke forskjellige habitat, fra tørt krattland til temperert skog, regnskog og tett bambuskratt. Mange arter foretrekker tett vegetasjon, og de fleste artene lever i hovedsak av insekter som de jakter etter i løvverket og på greinene. Noen eter også myk frukt, bær, skudd, nektar og pollen. Buttnebbene (Conostoma, Cholornis, Psittiparus, Paradoxornis, Chleuasicus, Sinosuthora, Suthora og Neosuthora) bruker dessuten det korte, kraftige nebbet til å åpne og ete frø og skudd.[1]
Artene er monogame og begge kjønn tar ansvar for avkommet. Fuglene finnes i all hovedsak i den gamle verden, der de er mest tallrike i Eurasia. Én art lever imidlertid langs vestkysten av Nord-Amerika, nemlig chaparralfugl (Chamaea fasciata), hvis utbredelse begrenses av Columbia River i nord og Cascade Mountains og ørkenene Baja California og Sierra Nevada i sør.[1]
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[1]
