Romersk tempel
From Wikipedia, the free encyclopedia
Romerske templer (latin: templum) var viktige bygningskomplekser i alle antikke byer i Romerriket, men rommet ofte også verdslige institusjoner som offentlige kontorer og lignende. En rekke templer er de best bevarte bygningene fra romersk tid. Romerske templer er blant de mest synlige arkeologiske levninger fra romersk kultur, og er en betydelig kilde for romersk arkitektur.
Deres konstruksjon og vedlikehold var en betydelig del av romersk religion. Hovedrommet, cella, huset kultbildet av guddommen som tempelet var dedikert til, og hadde ofte et lite alter for røkelse eller ofring. Bak cella var det rom eller flere rom som ble brukt av tempeltjenerne for lagre utstyr og ofringer. Den norske ordet «tempel» er avledet fra latinske templum,[1] som opprinnelig ikke henviste til bygningen i seg selv, men en hellig område som ble kartlagt og oppmålt rituelt. Den romerske arkitekten Vitruvius benyttet alltid ordet templum for å referere til det hellige området, og ikke til bygningen. Det langt vanligere latinske ordet for et tempel eller helligdom var aedes, delubrum, og fanum. I denne artikkelen refererer det norske ordet «tempel» til alle disse bygningene og latinske templum til det hellige området.
Offentlige religiøse seremonier skjedde utendørs, og ikke innenfor tempelbygningen. En del seremonier var prosesjoner som begynte ved, besøkte, eller ble avsluttet ved et tempel eller helligdom hvor et rituelt objekt kunne bli lagret og tatt ut for å brukes, eller hvor en offer ble oppbevart. Ofringer, hovedsakelig dyr, ville skje ved et alter under åpen himmel innenfor templum.