art av andefugler From Wikipedia, the free encyclopedia
Ringgås (Branta bernicla) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess. Arten hekker sirkumpolart i Arktis. Tre underarter anerkjennes, i tillegg til flere distinkte økologiske bestander basert på hekkområder og overvintringsområder.[1]
| Ringgås | |||
|---|---|---|---|
.jpg) B. b. bernicla
| |||
| Nomenklatur | |||
| Branta bernicla (Linnaeus, 1758) | |||
| Populærnavn | |||
| ringgås | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Andefugler | ||
| Familie | Andefamilien | ||
| Slekt | Branta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | hekker på arktisk tundra og våt kysteng | ||
| Utbredelse: | Eurasia og Nord-Amerika | ||
 | |||
| Inndelt i | |||
| |||
Det vitenskapelige slektsnavnet Branta betyr brent (som i svartbrent) og er en latinisert form av den norrøne beskrivelsen av ringgås – brandgás,[2] som er synonym med typearten.[3] Slektsnavnet beskriver en gruppe gjess (Anserini) med mye sort (brent) i fjærdrakten, noe som skiller dem fra gjessene i slekten Anser, som har ei fjærdrakt som i større grad domineres av gråtoner.
I en periode ble ringgås ofte regnet som en søsterart til hvitkinngås (B. leucopsis), men noen mente også at ringgåsa kunne være basal i slekten Branta.[1] En nyere forskningsstudie viser at det siste er tilfellet, og at arten som sådan er søster til alle andre arter i Branta.[4] Likeledes viser den samme studien at, B. b. nigricans er den basale underarten og søster til B. b. bernicla og B. b. hrota.[4]
.jpg)
Ringgås måler cirka 55–66 cm, veier cirka 850–1 810 g og har et vingespenn på cirka 110–120 cm, avhengig av kjønn.[1] Hannen blir i snitt noe tyngre (910–1 810 g) enn hunnen (850–1 770 g).[1] Forskjellen i størrelse mellom underartene er ubetydelig.
Fjærdrakten er i hovedsak sort, grå og hvit, men spesielt mengden sort og lysintensiteten i gråfargen varierer med underarten. B. b. hrota er lysere enn nominatformen, mens B. b. nigricans er mørkere. Alle underartene har sort hode, nebb, hals, bryst, primærfjær, stjert og undre ekstremiteter. Den ellers sorte halsen har en hvit halsring øverst, som kan være alt mellom brutt og fullstendig avhengig av underarten.[1] Denne halsringen har gitt opphav til det norske navnet på arten. Gumpen og undersiden bakover fra ekstremitetene er hvit, mens resten av fuglen varierer i ulike grånyanser med innslag av sort og hvitt.[1] Arten har ganske kort nebb.[1]
Arten er i hovedsak herbivor. Utenfor hekkesesongen beiter ringgjess i stor grad ålegress, grønnalger og saltmyrplanter i tidevannssonen; i noen overvintringsområder, beiter fuglene også i høylandet. I hekketiden beiter arten på et betydelig større utvalg planter.[1]
Ringgåsa hekker i kolonier og ankommer hekkeplassene sent i mai eller tidlig i juni. Da har pardannelsen allerede skjedd. Eggleggingen begynner cirka 10–13 dager etter ankomst. Hunnen former en fordypning i bakken, gjennom å sparke vekk underlaget til hun når ned til permafrosten (2–4 cm). Dette skjer omtrent samtidig med at hun legger det første egget. Hun tilfører også redet gradvis mer vegetasjon og annet rask for å skjule eggene, mens hun fortsetter å legge ett nytt egg hver 30.–36. time. En normal eggklase består av 3–5 egg, men 1–10 egg ligger innenfor normalen. Hvert egg veier typisk rundt 100 g. Inkubasjonstiden er cirka 23–24 dager, fra siste egg er lagt, til første egg klekker. Bare hunnen ruger. Klekkingen er ganske synkron og skjer i løpet av 24–60 timer. Ungene er dunkledde. På tvers av hele kolonien er gjerne egglegging og klekking over i løpet av 10–14 dager. Familien er klar til å forlate redet etter cirka 8–36 timer. Hunnen passer og dekker til avkommet de første 10–16 dagene, hvoretter de hviler åpent ved siden av foreldrene. De blir flygedyktige etter cirka 40–45 dager.[1]
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Lewis et al. (2020).[1] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
En mellomform av B. b. nigricans og B. b. hrota blir av noen nevnt som en selvstendig underart, under det vitenskapelige navnet B. b. orientalis, men dette er feil. Det er ikke en selvstendig underart, men derimot en distinkt økologisk bestand som hekker på øyer i det vestlige høy-Arktis og overvintrer i Puget Sound (Pugetsundet), i staten Washington, USA. Bestanden skiller seg fra de to nevnte underartene med ei fjærdrakt som har middels til mørk buk og en halsring som kan være alt mellom brutt og fullstendig.[1]
_morro_bay,_slo_co,_ca-1_(8707178369).jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
