Rikard I av England
From Wikipedia, the free encyclopedia
Rikard I eller Rikard Løvehjerte (født 8. september 1157, død 6. april 1199) var konge av England fra 1189 til sin død.
Rikard Løvehjerte Konge av England | |||
---|---|---|---|
Født | 8. sep. 1157 Oxford | ||
Død | 6. apr. 1199 (41 år) Châlus[1] | ||
Beskjeftigelse | Monark (Kongeriket England) | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Berengaria av Navarra | ||
Partner(e) | Joan de St. Pol NN | ||
Far | Henrik II av England[2] | ||
Mor | Eleonore av Aquitaine[2] | ||
Søsken | 12 oppføringer
Johan av England[2]
William Longespée, 3. jarl av Salisbury (halvbror på fars side) Geoffrey av York Henrik den unge konge[2] Geoffrey II, hertug av Bretagne Vilhelm IX, greve av Poitiers Morgan (biskop) (halvbror på fars side) Leonora av Aquitaine[2] Johanna av England, dronning av Sicilia Mathilda av England[2] Alix av Frankrike (halvsøster på mors side) Marie Capet, grevinne av Champagne (halvsøster på mors side) | ||
Barn | Filip av Cognac utenfor ekteskap | ||
Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
Gravlagt | Fontevraud-klosteret | ||
Annet navn | Richard I Cœur de Lion | ||
Regjeringstid | 1189–1199 | ||
Våpenskjold | |||
Han var også hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, lord av Kypros, greve av Anjou, greve av Nantes, og overherre av Bretagne ved ulike tider i den samme perioden. Han er mest kjent som «Rikard Løvehjerte», eller på fransk som «Cœur de Lion», selv fra før han ble konge, på grunn av sitt ry som en stor militær leder og kriger.[3]
Han var sønn av Henrik II og Eleanora av Aquitaine, og han hadde fire brødre og tre søstre, og var i slekt med flere fyrstehus i Europa. Hans yngste bror Johan etterfulgte ham.
Rikard hadde allerede kommando over sin egen hær da han var 16 år, og nedkjempet et opprør i Poitou mot faren, kong Henrik II.[4] Han var en av de viktigste kristne lederne i det tredje korstog, og ledet i praksis felttoget etter at den franske kongen, Filip II August, hadde forlatt korstoget. Han vant flere viktige seire over sin muslimske motstander, Saladin.[5]
Til tross for at han snakket svært lite engelsk, tilbrakte lite tid i sitt kongedømme og hovedsakelig brukte det som en kilde for å finansiere sine soldater[6], ble han sett på som en from helt av sine undersåtter. Han har forblitt en varig ikonisk figur i England og i populærkulturen, og er en av de få engelske konger som huskes mer for sitt tilnavn enn for sitt nummer i kongerekken.