britisk fotballspiller From Wikipedia, the free encyclopedia
Raymond Colin «Butch» Wilkins (født 14. september 1956 i Hillingdon i Middlesex, død 4. april 2018[5]) var en engelsk fotballspiller, fotballekspert på TV og trener for Jordans herrelandslag. Han var bror til den tidligere Brighton-spilleren og manageren, Dean Wilkins.
| Raymond Colin Wilkins | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. sep. 1956[1][2] Hillingdon | ||
| Død | 4. apr. 2018[3] (61 år) St George's Hospital[3] London[4] | ||
| Beskjeftigelse | Fotballspiller, fotballtrener, sportskommentator | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | Medlem av Den britiske imperieordenen | ||
| Høyde | 173 centimeter | ||
| Posisjon | Midtbanespiller | ||
| Klubber | |||
| År | Klubber | Kamper (mål) | |
| 1973–1979 1979–1984 1984–1987 1987 1987–1989 1989–1994 1994 1994–1996 1996 1996–1997 1997 1997 |
Chelsea Man Utd Milan PSG Rangers QPR Crystal Palace QPR Wycombe Hibernian Millwall Leyton Orient |
179 (30) 160 (7) 73 (2) 13 (0) 70 (2) 155 (8) 1 (0) 21 (0) 1 (0) 16 (0) 3 (0) 3 (0) |
|
| Landslag | |||
| År 1976–1986 |
Lag England |
Kamper (mål) 84 (3) |
|
| Trenerkarriere | |||
| År |
Klubber |
||
| 1994–1996 1997–1998 1998–2000 2001–2002 2004–2007 2008–2009 2009–2010 2013–2014 2014–2015 2015 |
QPR Fulham Chelsea (ass. manager) Watford (ass. manager) England U21 (ass. man.) Chelsea (ass. manager) Chelsea (midl. manager) Fulham (ass. manager) Jordan Aston Villa (ass. manager) |
||
Han var medlem av Englands fotballandslag på 1980-tallet, og hadde suksess med klubber som Chelsea, Manchester United, AC Milan og Queens Park Rangers.
Wilkins ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire.
Hans far spilte fotball i hæren, mens Ray Wilkins selv ble kjent gjennom sin barndomsklubb Chelsea FC, der han også var lærling. Han spilte defensiv midtbane, og fikk tidlig kallenavnet «Butch». Han gjorde sin førstelagsdebut mot Norwich City i oktober 1973. Brødrene Graham og Stephen sluttet seg også til Chelsea i denne perioden, men nådde ikke like langt innen fotball som Ray. Han gjorde sporadiske opptredener resten av denne sesongen, før han etablerte seg på laget i påfølgende sesong.
I 1975, etter at klubben hadde rykket ned og flere viktige spillere var forsvunnet, fikk den 18-årige Wilkins kapteinsvervet av Chelseas nye manager Eddie McCreadie. Tidligere hadde Ron Harris hatt dette vervet i årevis. Wilkins beholdt kapteinsbindet i fire år. Han fremsto som Chelseas nøkkelspiller i denne perioden, og ledet et lag bestående av mange unge spillere til opprykk i 1976-77. Første sesong i øverste divisjon endte med 16.-plass. Da manager McCeadie forsvant, gikk det dårligere med klubben, som til slutt rykket ned i 1978-79. Kort tid etter måtte gjeldstyngede Chelsea selge Wilkins for 800 000 pund til Manchester United, og dermed måtte Wilkins flytte nordover.
Wilkins ble første gang innkalt til landslagssamling i 1976 av Don Revie, og fikk snart sin debut mot Italia i en miniturnering i USA. Han ble fast innslag på landslaget i ti år fremover.
I mange kretser ble han beskyldt for «negativt spill», ettersom han svært ofte spilte ballen sideveis i stedet for fremover, noe som gjorde at han fikk kallenavn som «Squareball Wilkins» og «Krabben».[trenger referanse] Han ble imidlertid ansett som en av landets beste spillere.[trenger referanse] Hans første sesong med Manchester United ga ikke noe suksess, men han hjalp England å kvalifisere seg til EM i fotball 1980 i Italia, det første sluttspillet England hadde nådd på ti år.
I en gruppekamp mot Belgia scoret Wilkins et mål da han lobbet over hele det belgiske forsvaret (og lurte offsidefellen), mottok ballen, lobbet over keeperen og i mål. England ledet dermed kampen etter 26 minutter, men Belgia scoret bare tre minutter senere, og kampen endte med uavgjort 1-1. Deretter tapte England 0-1 for Italia, etter mål av Tardelli. I siste kampen vant England 2-1 over Spania, men det var ikke nok til å gå videre til cupspillet i EM.
Wilkins hjalp deretter England til VM-sluttspillet i 1982 (i Spania), der landet ble slått ut i det andre gruppespillet. Vest-Tyskland ble vinner av gruppen, og skulle senere nå helt til finalen der de tapte mot Italia.
I 1983 scoret Wilkins 2-1 målet i FA-cup finalen for Manchester United mot Brighton & Hove Albion. Det var et flott mål, men også sjeldent, ettersom det hadde tatt Wilkins tre år å score sitt første mål for klubben. Han skrudde ballen over keeper og opp i krysset med venstrefoten, fra høyrehjørnet av 16-meteren. Kampen endte 2-2, men United vant omkampen hele 4-0 på Wembley stadium.
Påfølgende sesong fortsatte Wilkins å spille for Englands landslag under den nye manageren Bobby Robson, men de klarte ikke å kvalifisere seg til Europamesterskapet i 1984. Den sommeren godtok United et bud på 1,5 millioner pund fra det italienske AC Milan. Selv om Wilkins og familien hans kjapt fant seg til rette i Italia, var ikke dette en suksessfull periode for klubblaget, selv om de nådde finalen i den italienske cupen i 1985. Wilkins fikk lov å forlate klubben i 1987, til fordel for den franske klubben Paris Saint-Germain.
I mellomtiden hadde England kvalifisert seg for VM i fotball 1986, og Wilkins var med i troppen til sluttspillet i Mexico. Han spilte i åpningskampen mot Portugal. I den påfølgende kampen mot Marokko fikk han rødt kort for første og eneste gang i karrieren. Han ble dermed den første engelske spilleren som fikk et rødt kort i et VM-sluttspill. I en situasjon der han var uenig i en avgjørelse, kastet han ballen på dommeren. Han ble suspendert i to kamper, og kunne dermed ikke delta da England tapte 1-2 mot Argentina i den klassiske kvartfinalekampen. Han spilte sin 84. og siste landskamp i november 1986, og da hadde han scoret tre mål og vært kaptein ved ti anledninger.
Han forlot Paris etter bare fire måneder, da Rangers FC (Skottland) kjøpte ham for 250 000 pund. Der vant han ligaen to ganger og ligacupen én gang. Han scoret også et minneverdig mål i en «Old Firm» kamp mot Glasgow Celtic, som fansen fortsatt snakker om.
Neste stopp for Wilkins var Queens Park Rangers i London, etter at familien syntes de hadde vært borte fra byen lenge nok. Der ble han værende i fire år, før han hadde et kort opphold i Crystal Palace FC. Han returnerte til QPR som spillende manager. Der ble han værende til starten av 1996-97 sesongen, da klubben ble kjøpt av mediemagnaten Chris Wright da klubben rykket ned fra FA Premier League. Ferden gikk videre til Wycombe Wanderers, Hibernian FC, Millwall FC og Leyton Orient, før han bestemte seg for å legge opp som fotballspiller.
I 1997 ble Wilkins manager for Fulham FC, med tidligere landslagskollega Kevin Keegan i staben under ham. Laget nådde «Play-off» i 2. divisjon. Men etter å ha tapt de 3 siste kampene i ligaen, fikk han ikke lede laget i disse kvalifiseringskampene. Han fikk sparken av eieren Mohamed Al-Fayed. Keegan overtok, men heller ikke han klarte opprykk denne sesongen. Keegan og Wilkins har siden hatt et iskaldt forhold.
Etter han forlot Fulham jobbet han for Chelsea FC og Watford FC som trener under Gianluca Vialli, og fikk sparken begge steder sammen med Vialli (i september 2000 og juli 2002). Han brukte det neste året som fotballekspert for media, før han ble assisterende manager for Dennis Wise i Millwall i oktober 2003. Wilkins forlot jobben sammen med Wise i mai 2005, men kom tilbake som konsulent fra mars til oktober 2006. Han arbeider fremdeles[når?] som ekspert for TV-kanalen Sky Sports.
Han var også kjent for å ha stemmen til en figur som reklamerte for drikken Tango på 1990-tallet.[trenger referanse]
Wilkins var assistenten til Peter Taylor for Englands U-21 landslag, til Taylor forlot jobben tidlig i 2007. Wilkins ble ikke beholdt som trener da Stuart Pearce fikk hovedansvaret. I september 2008 ble han ansatt som assisterende førstelagstrener for Chelsea, under Luiz Felipe Scolaris ledelse, etter at Steve Clarke forsvant til West Ham United. Etter at Scolari fikk sparken 9. februar 2009, fikk Wilkins hovedansvaret i klubben i påvente av ansettelse av ny manager.
I september 2014 ble Ray Wilkins utnevnt til trener for Jordans herrelandslag med Frank Stapleton som assistenttrener.[6]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
