Radiopeiling
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Radiopeiling (engelsk: Direction Finding - DF) er å finne ut hvilken retning som et mottatt elektromagnetisk signal blir sendt ifra. Dette kan referere seg til radio eller andre former for trådløs kommunikasjon, inkludert radar signaldeteksjon og overvåking (ELINT/EST). Ved å kombinere retningsinformasjon fra to eller flere mottakere i passe avstand til kilden på samme tid, kan posisjonen finnes via triangulering. Radiopeiling brukes i navigasjon for skip og fly, for å finne en nødsender i søk og redning, for sporing av dyreliv, og for å finne ulovlige eller forstyrrende sendere. DF var viktig i kampen mot tyske trusler både under andre verdenskrig, Slaget om Storbritannia og i Slaget om Atlanterhavet. Luftforsvaret i Storbritannia har også brukt DF å finne sine egne jagerflygrupper samtidig med at de også peilet fienden sine bombefly.
Radiopeiling kan brukes til å bestemme retningen til alle elektromagnetiske utsrålinger, selv om svært lange bølgelengder (lave frekvenser) krever svært store antenner, og blir brukt bare på bakkebaserte system. Disse bølgelengdene er likevel brukt for radionavigasjon til sjøs ettersom de kan reise svært lange avstander "over horisonten", noe som er verdifullt for skip når sikten kan være bare noen kilometer. Automatiske peileapparat som tidligere kunne finne ut posisjonen på skip eller fly ved å peile kjente radiofyr og faste kringkastere, ble fra 2017 gradvis utfaset.[1]
Militært er radiopeiling et viktig verktøy for signaletterretning. Evnen til å finne posisjonen til en fiendtlig radiosender har vært viktig siden første verdenskrig, og spilte en sentral rolle i andre verdenskrig og "Battle of the Atlantic". Det er vurdert slik at Storbritannias avanserte "huff-duff"- system var direkte eller indirekte ansvarlig for at 24% av alle tyske U-Båter ble oppdaget under krigen. Moderne system bruker ofte fase-arrangerte antenner for å tillate rask stråleforming for svært nøyaktige resultater, og er som regel en del av et større elektronisk krigføringskompleks.
Radiopeileapparater har utviklet seg i takt med utviklingen av ny elektronikk. Tidlige system som brukte mekanisk roterende antenner som sammenlignet signalstyrker fra forskjellige retninger ble videreutviklet, og flere elektroniske versjoner med det samme konsept ble laget. Moderne system bruker sammenligning av fase eller dopplerteknikker som er generelt enklere å automatisere.[2]
Radiopeiling krever en antenne som er retningsbestemt (mer sensitive i visse retninger enn i andre). For eksempel så har en Yagi-antenne ganske markant retning, så kilden til et radiosignal kan bli avgjort bare ved å peke i den retningen der det maksimale signalnivå er oppnådd. For å etablere retning med stor nøyaktighet kreves imidlertid mer avansert teknikk.
En enkel form for retningsbestemt antenne er løkkeantenne. Denne består av en åpen løkke i en ledning, eller en metallring som danner et antenne-element i seg selv, hvor diameteren på løkka er en tidel av en bølgelengde eller mindre, i ønsket frekvensområde.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
