Radikale Venstre
Dansk politisk parti From Wikipedia, the free encyclopedia
Dansk politisk parti From Wikipedia, the free encyclopedia
Radikale Venstre (Danmarks social-liberale parti),[3] oftest bare Radikale Venstre (RV) eller Radikale (R), er et sosialliberalt politisk parti i Danmark. Partiet sprang ut av de mest radikale kretsene innen Venstrereformpartiet i 1905. Radikale Venstre har siden stått på et sosialliberalt eller radikalt liberalt program med krav om blant annet nedrustning, desentralisering og vidtgående sosiale reformer. Partiet var i begynnelsen delt i EU-spørsmålet, men har blitt et av Folketingets mest EU-positive partier.[4][5]
Radikale Venstre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Danmark | ||
| Offisielt navn | Radikale Venstre (B) | ||
| Leder(e) | Svend Thorhauge (2015–) | ||
| Grunnlagt | 21. mai 1905 | ||
| Hovedkvarter | Christiansborg | ||
| Ungdomsorg. | Radikal Ungdom (1994–) Radikal Ungdom | ||
| Antall medlemmer | 7 491 (2020)[1] | ||
| Ideologi | Sosialliberalisme radikal sentrum proeuropeisk | ||
| Politisk posisjon | Sentrum sentrum-venstre | ||
| Europeisk tilknytning | Alliansen av liberale og demokrater for Europa | ||
| Internasjonal tilknytning | Den liberale internasjonale | ||
| Europaparlamentet | Forny Europa | ||
| Nettsted | radikale.dk (da) | ||
| Folketinget | 7 / 179
| ||
| Europaparlamentet | 2 / 720
| ||
| Borgermestre | 1 / 98
| ||
| Byråd | 95 / 2 436
| ||
| Regionsråd | 12 / 205
| ||
| Flagg | |||
 | |||
| År | Bef. | ±% |
|---|---|---|
| 1960 | 35 000 | — |
| 1965 | 30 000 | −14,3% |
| 1970 | 25 600 | −14,7% |
| 1975 | 20 100 | −21,5% |
| 1980 | 10 100 | −49,8% |
| 1985 | 10 100 | +0,0% |
| 1900 | 8 000 | −20,8% |
| 1995 | 6 000 | −25,0% |
| 2000 | — | |
| 2001 | — | |
| 2002 | — | |
| 2003 | — | |
| 2004 | — | |
| 2005 | — | |
| 2006 | — | |
| 2007 | — | |
| 2008 | — | |
| 2009 | — | |
| 2010 | — | |
| 2011 | 9 340 | — |
| 2012 | 9 100 | −2,6% |
| 2013 | 7 900 | −13,2% |
| 2014 | 7 000 | −11,4% |
| 2015 | 7 000 | +0,0% |
| 2016 | 7 000 | +0,0% |
| 2017 | 6 700 | −4,3% |
| 2018 | 6 800 | +1,5% |
| 2019 | 7 515 | +10,5% |
| 2020 | 7 491 | −0,3% |
| 2021 | 6 053 | −19,2% |
| 2022 | 5 654 | −6,6% |
| Kilde: [2] | ||
Radikale Venstre har ofte hatt vippeposisjonen i Folketinget. Ved folketingsvalget i 2019 fikk Radikale Venstre 16 mandater. Sofie Carsten Nielsen er partileder. Partiet har også to medlemmer av Europaparlamentet, der de er tilsluttet den liberale gruppen Forny Europa.
På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «B».
Partiet betegner seg som et sosialliberalt sentrumsparti,[4] skjønt dette ikke er spesifisert i partiets vedtekter. Partiet tar avstand fra kapitalisme og sosialisme og søker det man mener er en hensiktsmessig balanse mellom individets frihet og ansvaret overfor fellesskapet.[4][6] Radikale Venstre motsetter seg stor innflytelse fra organisasjoner og særinteresser i politikken. Desentralisering av makt trekkes fortsatt frem som et viktig prinsipp for partiet.[4] Antimilitarismen ble langt på vei forlatt med Folketingets forsvarsforlik i 1960, og partiet støtter et forpliktende dansk medlemskap i NATO.[5][6]
Partiets ungdomsorganisasjon er Radikal Ungdom.
Partiet ble stiftet den 21. mai 1905 i Odense, hvor 538 delegerte fra en rekke Venstre-velgerforeninger over hele landet vedtok partiets navn, program og vedtekter. Det vedtatte programmet fikk deretter tilslutning av de folketingsmedlemmene som hadde blitt ekskludert av Venstrereformpartiet i januar 1905 på grunn av politiske uenigheter om blant annet forsvaret. Utgangspunktet for Radikale Venstre var en konsekvent antimilitarisme, allmenn stemmerett, forbedring av levekårene til husmenn og fattige byfolk og et bedre utdannelsessystem for alle. Det liberale grunnsynet og individets rettssikkerhet skulle bevares, men staten måtte påta seg et større sosialt ansvar.
Fra 13. til 14. mai ble Den radikale Ungdoms Forbund, senere Radikal Ungdoms Landsforbund (RUL), stiftet på et landsmøte i Randers. Dannelsen skjedde med basis i Københavns radikale Ungdomsklub, som ble stiftet i 1904. Radikal Ungdom besluttet at organisasjonen skulle arbeide i prinsipiell tilslutning til Odense-programmet, som Radikale Venstre hadde vedtatt i 1905.
Med partiets rolle i sentrum av dansk politikk og en overveiende pragmatisk innstilling, har det hatt en avgjørende rolle ved regjeringsdannelser. Allerede i 1909 dannet det regjering alene med Carl Theodor Zahle som statsminister med støtte fra Socialdemokratiet. Regjeringen gikk av året etter, men Zahle ledet også en regjering på samme grunnlag i årene 1913–1920. Zahle innehadde en nøkkelrolle i partiet i dets første tyve år, blant annet som parlamentarisk leder 1905–1909, 1910–1913 og 1920–1928.
Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som Påskekrisen. Kong Christian X avskjediget statsminister Zahle imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert Det Konservative Folkeparti, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemningen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning. Radikale Venstre støttet kun en innlemmelse av Flensburg i kongeriket dersom flensburgerne ønsket det selv.
I årene 1929–1940 deltok Radikale Venstre i regjeringer ledet av Thorvald Stauning fra Socialdemokratiet.
.jpg)
Antimilitaristen og statstjenestemannen Erik Scavenius var en ledende skikkelse i Radikale Venstre gjennom mellomkrigstiden, og var ikke engang medlem av partiet da han ble utnevnt til utenriksminister som 32-åring i 1909. Under første verdenskrig ble han helt sentral i arbeidet for å sikre den danske nøytraliteten. I 1937 fratrådte han sin stilling ved den danske delegasjonen til Folkeforbundet, men ble uventet dratt inn i datidens begivenheter igjen noen år senere.
Under andre verdenskrig ble Scavenius satt til å lede en samarbeidsregjering under okkupasjonsmaktens overvåkning fra 1942, og selv om Scavenius formelt ble sittende frem til frigjøringen i 1945, var han i praksis statsminister bare frem til august 1943. Scavenius' rolle under okkupasjonen er fremdeles omdiskutert, og i mange år stod han som et symbol på den såkalte samarbeidspolitikken, som for mange har vært betraktet som en motsetning til motstandskampen. Historikere som Bo Lidegaard og Søren Mørch har derimot pekt på at Scavenius' politikk sparte den danske befolkningen i alminnelighet og de danske jødene i særdeleshet for store lidelser. Blant historikerne er det også bred enighet om at samarbeidspolitikken inntil august 1943, da Scavenius nettopp valgte å levere regjeringens avskjedsbegjæring, hadde stor folkelig støtte.
Scavenius, som allerede i 1937 var innstilt på å tre ut av aktiv tjeneste, inntok heller ingen politisk rolle etter frigjøringen.
Radikale Venstre deltok i regjeringer ledet av Socialdemokratiet 1957–1964 og i borgerlig ledede regjeringer 1968–1971 og 1988–1990. Hilmar Baunsgaard var statsminister 1968–1971, og er partiets hittil siste i vervet. Baunsgaard var særlig kjent for sin evne til å nå ut til velgerne med sitt budskap gjennom fjernsynet. Foruten kort tid etter dannelsen hadde partiet nettopp sin velgermessige storhetstid under Baunsgaards ledelse i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. På denne tiden hadde også partiet omkring 30 000 medlemmer. Både i oppslutning og medlemstall ble 1980-årene en nedtur, men fra 1990-årene har det igjen gått oppover.
I 1994 ble Radikal Ungdom, i likhet med en rekke andre politiske ungdomsorganisasjoner, felt i den såkalte tippemiddelsaken, hvor det ble oppdaget at organisasjonene hadde hatt kunstige høye medlemstall og dermed fått et uberettiget høyt tilskudd. Radikal Ungdom ble formelt nedlagt for så å gjenoppstå. I 1993 kom partiet igjen med i en regjering ledet av Socialdemokratiet, og denne ble sittende frem til 2001, hvoretter Radikale Venstre ble sittende ti år i opposisjon.
I forbindelse med folketingsvalget i 2005 lyktes det for Radikale Venstre å tiltrekke flere skuffede velgere fra den sosialdemokratiske venstrefløyen. Dette var dog et paradoks, ettersom partiet siden midten av 1990-årene har beveget seg ganske langt til høyre i fordelingspolitikken. Samfunnsforsker Johannes Andersen har forklart det med at velgerne enten ikke har vært opptatt av fordelingspolitikken, eller at innvandrings-, justis- og utdannelsespolitikk bare betyr mer for dem.[7]
I 2006 utløste et såkalt frihetsbrev fra Radikale Venstre, hvor partiet gav uttrykk for at man ville ha en radikalt ledet regjering og hverken støtte en regjering under Anders Fogh Rasmussen eller Helle Thorning-Schmidt. I løpet av 2006 tapte Radikale Venstre mye av sin oppslutning på meningsmålingene, og strategien om «Den andre vei» ble ansett som mislykket. Den påfølgende uroen i partiet førte til at Naser Khader og Anders Samuelsen forlot partiet og dannet Ny Alliance. Det ble startskuddet for et oppgjør med den linje partiet, og især Marianne Jelved, hadde stått for. Flere kommentatorer oppfordret Jelved til at gå av, og den 15. juni overtok Margrethe Vestager så det politiske lederskapet etter å ha stått i spissen for å redefinere partiets politiske kurs. Den 8. oktober 2008 forlot Simon Emil Ammitzbøll partiet; han var uenig i deler av innvandringspolitikken, og ønsket å samarbeide med høyresiden. Ammitzbøll fikk følge av flere radikale og dannet Borgerligt Centrum.
Ved folketingsvalget i 2011 nøt Radikale Venstre stor fremgang og ble Folketingets fjerde største parti med 17 mandater. Partiet dannet regjering sammen med Socialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti, støttet av Enhedslisten og med Helle Thorning-Schmidt som statsminister.
Etter valget i 2019 ble partiet støtteparti for Mette Frederiksens sosialdemokratiske regjering sammen med Enhedslisten og Socialistisk Folkeparti.[8] I oktober 2020 skiftet partiet uventet leder, da Morten Østergaard plutselig gikk av etter en sak om krenkelser av kvinnelige medlemmer i partiet. Samme dag ble nestleder i partigruppen i Folketinget, Sofie Carsten Nielsen, valgt som ny leder i en kampvotering mot tidligere utenriksminister Martin Lidegaard.
Radikale Venstre tvang frem et nyvalg høsten 2022 ved å true med mistillit mot Mette Frederiksen dersom hun ikke skrev ut nyvalg.[9] Ved valget 1. november 2022 ble Radikale Venstres gruppe mer enn halvert i forhold til valget i 2019. Dagen etter valget meddelte Sofie Carsten Nielsen at hun ville gå av som partileder.[10]
|
Politiske ledere[11]
|
Formenn i hovedstyret[11]
|
Formenn i folketingsgruppen[11]
|
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
