Qizilbash
From Wikipedia, the free encyclopedia
Qizilbash eller Kizilbash (nastaliq: قزلباش - Qızılbāš; osmantyrkisk for «rødhoder»; tidvis også referert til som Qezelbash eller Qazilbash)[1] er et navn gitt til en lang rekke sjiamuslimske militante grupper (Ghulāt) som blomstret i Aserbajdsjan fra slutten av det 13. århundre og fremover, og senere bidro til å grunnlegge Safavide-dynastiet i Iran.[2] Uttrykket «rødhoder» er avledet fra deres karakteristiske karminrøde hodeplagg med tolv tredimensjonale gores (tāj eller tark på persisk), kjent som «Haydars krone» (تاج حیدر - Tāj-e Ḥaydar) på persisk.[3] Dette hodeplagget indikerte deres tilslutning til den såkate tolver-sekten og Imāmah samt til Ḥaydar Ṣafawī, den åndelige lederen (sjeiken) for Safaviya-bevegelsen.[4]
Qizilbasherne levde spredt i Anatolia, men med størst konsentrasjon i øst. De var et folk som ikke ble anerkjent av Det osmanske riket og var derfor heller ikke under statens beskyttelse. Dette gjorde qizilbāsherne sårbare overfor forfølgelse og undertrykkelse. Qizilbash-folket hørte under safaviyya-ordenen, hvis sentrum lå i den aserbajdsjanske byen Ardabil. Den daværende lederen av ordenen, Shāh Ismā'īl, grunnla i 1501 Safavide-dynastiet og ga det undertrykte qizilbash-folket et nytt håp om frigjøring.