![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/79/Prosobonia_leucoptera.jpg/640px-Prosobonia_leucoptera.jpg&w=640&q=50)
Prosobonia
slekt i snipefamilien / From Wikipedia, the free encyclopedia
Prosobonia (polynesiasniper) er en slekt med små snipefugler, som utelukkende er standfugler og lever i tropisk klima. Slekten inkluderer kun fire arter, hvorav tre er utdødd på siste halvdel av 1700-tallet. Slekten utgjør sammen med slekten Calidris tribuset Calidrini, som er ei av flere grupper i snipefamilien (Scolopacidae).
Prosobonia | |||
---|---|---|---|
![]() Tahitisnipe (P. leucoptera)
| |||
Nomenklatur | |||
Prosobonia Bonaparte, 1850 | |||
Synonymi | |||
Aechmorhynchus | |||
Populærnavn | |||
(polynesiasniper) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
Familie | Snipefamilien | ||
Tribus | Calidrini | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 4 (hvorav 3 er utdødd) | ||
Habitat: | standfugler, tropisk klima | ||
Utbredelse: | Polynesia (Tahiti, Moorea, Christmasøya, Tuamotuøyene) | ||
Inndelt i | |||
|
Man regner med at de fire artene var omtrent like store og ganske like, men i dag har man bare denne kunnskapen om tuamotusnipa. Det er en liten vader som måler cirka 15–17 cm og veier omkring 32–44 g. Vingene er ganske avrundet i flukt. Nebbet er tynt, kort og rett og øynene mørke. Fjærdrakten har mørk brun overside med spetter og lyse spettet hals, bryst og underside. Fra nebbroten renner det ei lysere stripe i bue over øynene. De undere ekstremitetene er blekgule til nærmest gråaktige og relativt korte.[1]
I dag er det bare kjent at tuamotusnipa hekker på de fem litt avsidesliggende øyene Tenararo, Morane, Reitoru, Tahanea og Raraka blant Tuamotuøyene i Fransk Polynesia.[2] Totalbestanden ble i 2003 estimert til 1 300 individer, hvorav cirka 900 i forplantningsdyktig alder.[2] Svartrotter (Rattus rattus) og tamkatter (Felis silvestris catus) har utgjort og utgjør fortsatt den største trusselen for artens framtid.[2] Det foreligger planer om å re-kolonisere arten på øyene Vahanga og Tenarunga (fra Tenararo) og å re-introdusere den på øya Temoe.[2]