From Wikipedia, the free encyclopedia
Det prerafaelittiske broderskap, også kjent som prerafaelittene, var en gruppe engelske kunstmalere, lyrikere og skribenter som ble dannet i 1848 av mystikeren, poeten og maleren Dante Gabriel Rossetti, naturmaleren William Holman Hunt, og den opprørske maleren John Everett Millais. En rekke andre britiske kunstnere som ikke var medlemmer av selve broderskapet regnes også for eksponenter for retningen. Prerafaelittene søkte forbilder hos italienske malere fra før Rafael (1483–1520), derav navnet. Prerafaelittene er blitt kalt den andre avantgardistiske kunstbevegelsen på den tid, etter de tyske nasarenene som hadde et tilsvarende utgangspunkt. Som bevegelse er ikke prerafaelismen entydig. De enkelte kunstnerne utviklet seg i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men fant også uttrykk innen poesi, arkitektur, kunsthåndverk og formgivning.
Prerafaelittene gjorde opprør mot de rådende konvensjoner både innenfor kunsten og i samfunnet. Prerafaelittene hadde både et moralsk og et kunstnerisk budskap: De ville gjenoppvekke ånden fra kristendommens opprinnelige fromhet slik den hadde blomstret i løpet av gotikken.
Gruppens intensjon var å omforme kunsten ved å avvise hva de mente var en mekanisk kunsttilnærmelse som hadde skjedd med de manierister som fulgte de italienske renessansekunstnerne Rafael og Michelangelo. De bannlyste clairobscuret og tradisjonell atelierkunst. Gruppen mente at de klassiske positurer og elegante komposisjoner var blitt misligholdt i den akademiske kunstundervisningen etter disse. De stilte seg i opposisjon spesielt til innflytelsen fra Joshua Reynolds, grunnleggeren av Det engelske kunstakademi, Royal Academy of Arts. Spydig kalte de ham for «Sir Sloshua», og mente at hans brede teknikk var «sloppy» (= slurvete/våt) og en formalistisk utgave av akademisk manierisme. I kontrast til dette ønsket de å gå tilbake i tid til bilder som var rike på detaljer, intense i fargene og med komplekse komposisjoner, noe som kjennetegner italiensk quattrocento og flamsk kunst.
Prerafaelittene er blitt betraktet som den andre avantgardistiske kunstbevegelsen man kjenner til. Den første er de tyske nasarenene som ble dannet i 1809 og hadde et tilsvarende utgangspunkt som deres etterfølgere prerafaelittene. Statusen som en avant-garde er blitt kritisert ved å peke på at prerafaelittene ikke var radikale men tradisjonelle, og at de både aksepterte historiemaleriet og «mimesis» (= imitering av naturen) som det sentrale formålet for billedkunsten. Enkelte kunstteoretikere, som eksempelvis Gregor Paulsson, har kritisert prerafaelittene som en enkel og reaksjonær bevegelse som avviste industrialiseringens heslighet ved å søke seg tilbake til en tapt engelsk idyll.
Imidlertid definerte ikke prerafaelittene seg selv som en revolusjonær, men som en reformistisk bevegelse. De skapte et tydelig navn for sin form for kunst og de utga for en tid et eget kvartalsmagasin, The Germ (= Kimen), for å utvikle og spre sine tanker og idealer om skjønnhet og det opphøyde i kunsten.
Som bevegelse er ikke prerafaelittene entydige. De enkelte kunstnerne utviklet seg etter hvert i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men også poesien ved Dante Gabriel Rossetti, dennes søster Christina Rossetti, og også den unge og rebelske lyrikeren Algernon Swinburne og kunstneren og sosialisten William Morris.
Morris, som var den prinsipielle grunnleggeren av den engelske kunsthåndverkstradisjonen (Arts and Crafts), ble bindeleddet mellom arkitekturen, kunsthåndverket, formgivningen og prerafaelittenes idealer. Morris bygde også på kritikeren og kunstteoretikeren John Ruskins teoretisering om skjønnhetens betydning. Ruskin var selv prerafaelittenes mest markante forsvarer, og med Ruskin som teoretisk ballast søkte Morris tilbake til arkitekturens ekthet og renhet slik den ble holdt levende i middelalderen. Slik søkte han å revitalisere samtidsarkitekturen ved å fjerne dens pynt og staffasje.
Navnet på bevegelsen oppsto (ifølge Holman Hunt) da han og Millais var kunststudenter og kritiserte Rafaels siste store maleri Forklarelsen (1516–1520). Andre studenter mente at de da måtte være prerafaelitter.
Det Prerafaelittiske Broderskap ble grunnlagt i huset til John Millais' foreldre, ved Gower Street i London i 1848. Ved det innledende møtet var John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti og William Holman Hunt til stede. Hunt og Millais var studenter ved Royal Academy. De hadde tidligere møtt i uformelle og løse sammenhenger i en skisseforening som ble kalt for «Cyclographic Club». Den karismatiske Rossetti var en elev av Ford Madox Brown og hadde møtt Hunt etter å ha sett Hunts maleri The Eve of St Agnes som var basert på et dikt av John Keats. Ved selv å være en strebende poet ønsket Rossetti å knytte forbindelsene mellom romantisk poesi og billedkunsten.
I løpet av høsten var ytterligere fire medlemmer blitt med og dannet et fast broderskap på syv menn. Disse var William Michael Rossetti (Dante Gabriel Rossettis bror), Thomas Woolner, James Collinson og Frederic George Stephens. Ford Madox Brown ble invitert med, men han ønsket selv å forbli uavhengig. Han forble dog tett knyttet til gruppen. Noen andre malere og billedhoggere var også tett assosiert, blant annet Charles Allston Collins og Alexander Munro, men de måtte holde sin forbindelse til broderskapet skjult for medlemmene av Det engelske kunstakademiet.
Det var William Rossetti som i 1848 formulerte Det prerafaelittiske broderskaps målsetninger i fire teser:
Disse prinsippene var bevisst udogmatiske ettersom Broderskapet ønsket å fremme det personlige ansvaret til den individuelle kunstneren til selv å avgjøre egne ideer og metoder for avbildning. Influert av romantikken mente de at frihet og ansvar ikke kunne deles. I tillegg var de spesielt fascinert av middelalderens kultur og mente at den eide en egen åndelighet og kreativitet som hadde gått tapt i senere århundrer.
I praksis var det tre emneområder som prerafaelittene tok utgangspunkt i: for det første var det kristne doktriner og middelalderens liv, for det andre var det scener fra samtidens liv, noe som uttrykte moralske verdier av religiøs overbevisning, og for det tredje var det scener fra litteraturen, spesielt Shakespeare, romantiske legender og samtidslyrikere som John Keats, Lord Tennyson og Coventry Patmore.
Vektleggingen på middelalderkulturen måtte nødvendigvis kollidere med realismen som framkom som en konsekvens av å studere naturen oppmerksomt. I prerafaelismens første periode mente medlemmene at de to interessene kunne opprettholdes friksjonsfritt, men i senere år ble bevegelsen delt i to retninger. Den realistiske siden ble ledet av Holman Hunt og Millais, mens middelaldersiden ble ledet av Rossetti og hans disipler Edward Burne-Jones og William Morris. John Ruskin kalte dette skillet for de prosaiske og de poetiske retningene. Dette skillet var aldri absolutt ettersom begge retningene mente at kunsten i sin karakter var åndelig. De mente oppriktig at deres idealisme sto i opposisjon til den materialistiske realismen som Gustave Courbet og senere impresjonismen representerte.
Rossetti reiste senere til kontinentet sammen med Holman Hunt for å studere samtidens franske kunst. Møtet med den franske realismen skapte ikke annet enn avsky hos Rossetti. Fra Paris skrev han til sin bror William Rossetti: «Bortsett fra et par malerier med et visst primitivt talent er Delacroix helt og holdent forskrekkelig, men her nesten tilber de mannen!»
Også Holman Hunt søkte en spirituell ånd og det umiddelbare og nærmest mystiske, udefinerbare i kunsten: «Kunst er kjærlighet... et vakkert motiv er i seg selv en uutgrunnelig glede som med ubeskrivelig makt tvinger oss mot renhet og mildhet, og å gjengi dette er en like stor oppgave for en maler som det som utover dette kan finnes av undervisning eller oppdragelse i maleriet».[1]
John Ruskin hevdet at Holman Hunt og de andre prerafaelitter hadde oppnådd en «absolutt og komprimissløs sannhet». Men like lite som andre kunstnere og andre epoker fortalte sannheten, var også prerafaelittenes «sannhet» kun en ny form for visjon.
Naturen var prerafaelittenes dogme, men deres natur var ingen realistisk gjengivelse av naturen, men en form for uvirkelig hyper-virkelighet. Mengden av detaljer fjerner et samlende fokus i komposisjonen, og virker som sådan forstyrrende for øyet, iallfall for dagens publikum. Alt i det prerafaelittiske maleriet skinner for klart, og delene overskygger helheten slik det også kan være i et ukomponert fotografi.
For vår tids publikum er det fotografiske bildet dagligdags, men effekten av prerafaelittenes hyper-realistisme ble oppfattet annerledes i deres samtid. Samtiden jublet over oppfinnelsen av fotografiet og dets prerafaelittiske kvalitet og presisjon selv om det ennå manglet farger. Forbindelsen mellom prerafaelittene og fotografiet er grunnleggende, og går dypere enn den dokumenterte bruken av fotografi som Rossetti, Madox Brown og Millais benyttet: De første kunstfotografer adopterte bevisst prerafaelittiske temaer.[3]
I forsøket på å gjenopplive italiensk quattrocentos fargeglans og lysstyrke, utviklet Hunt og Millais nye teknikker for å bevare fargene best mulig. Den gamle mester Joshua Reynolds hadde eksperimentert med ulike teknikker, men hans tålmodighet sto ikke i forhold til hans innsats. Reynolds var beryktet for å blande voks i malingen, blande fernisser med ulik tørketid, eller pigmenter som gikk dårlig sammen. Resultatet var at Reynolds malerier gikk i oppløsning allerede i hans egen levetid. Thomas Gainsborough ble tilsvarende kritisert for å benytte altfor tynn maling, noe som ga en effekt som var «altfor lik akvarellmaling til å være tilfredsstillende for et stort maleri».[4]
Spesielt Hunt var teknisk godt skolert og omhyggelig i sitt valg av materialer. Han la stor vekt på holdbarhet og forkastet alt som var mangelfullt. Han fulgte nøye eksperimentene til kjemikeren George Field. Han fant ut at et tyktflytende medium sammensatt av valmueolje og kopalharpiks krympet lite under tørkingen. Hunt brukte nye pigmenter som smaragdgrønn som først ble lagd i 1814. Generelt søkte Broderskapet rene, ubrutte farger. Rossetti, som beundret Botticelli, fulgte Ford Madox Brown i sin fargebehandling, men med enda større kontraster i toneklangene og lot fiolett og blått dominere.
Broderskapet diskuterte hvordan de best kunne revolusjonere malerkunsten og delte erfaringer om materialer og teknikker. Hunt og Millais utviklet en teknikk hvor de malte en tynn glasur av pigment over en våt hvit grunning. Dette var en måte å holde på fargens glans, dens gjennomsiktighet og klarhet. Ikke minst var det en reaksjon mot den utstrakte bruken av brune asfaltfarger (bitumen eller asfalttjære) som Reynolds, David Wilkie og Benjamin Robert Haydon hadde hatt for vane, noe som gjorde maleriflaten utstabil og samtidig ga den en skitten mørkhet, noe prerafaelittene avskydde.
I motsetningen til den dekadente kunsten som etterfulgte prerafaelittene var prerafaelismen i utgangspunktet bygd på kollektive og sosiale verdier. Den eneste i fellesskapet som kan defineres som dekandent er Rossetti, og det er spesielt hans avbildninger av kvinner som definerte det prerafaelittiske kvinneidealet.
Hans elskerinne Fanny Cornforth legemliggjorde den fysiske erotikken, mens Jane Burden ble glamorisert som den eteriske og oversanselig gudinne. Hans fortrukne modell var likevel uten tvil Elizabeth Siddal som hadde alle de kvalitetene han søkte: høy, tynn og med lang hals og langt hår og et sky og melankolsk blikk.
Den skjønnhet som Rossetti så i Siddal fant hun ikke selv i sitt eget selvportrett, men Rossetti avbildet ikke det han så, men det han søkte. Han fortsatte å male og tegne henne både før og etter hennes død. Ford Madox Brown skrev i sin dagbok at «det var som en monomania hos ham». Holman Hunt skrev at «Rossettis tendens når han skisset et ansikt var å konvertere trekkene til modellen til hans favoritt og idealtype, og om han gjør seg ferdig med disse streker er tegningen ekstremt sjarmerende, selv om du må anstrenge deg for å se likheten».[5]
Man kan også ane apollonske eller androgyne trekk når William Morris adopterte Siddals ansikt, svulmende lepper og flagrende hår for sin Erkeengelen Gabriel (1862). Det utslåtte håret, den lange halsen, de svulmende leppene ble prerafaelittiske karaktertrekk, og ikke minst også, takket være Rossettis elev Burne-Jones og den senere Aubrey Beardsley, et universalt fellestrekk i senere dekadent kunst.
De kvinnelige modellene kom alle fra de nedre klasser i det engelske samfunnet, og i bildene gjorde de opprør mot de viktorianske konvensjonene. De prerafaelittiske kvinnene fant en frihet fra den sjåvinistiske samtiden. I det kunstneriske miljøet var de fri for noen av de restriksjoner som deres mindre heldige søstre måtte bære. De var i stand til å forfølge egne interesser, utvikle vennskap, og inngå seksuelle forbindelser.
De første prerafaelittiske utstillingene kom i 1849. Både Millais' Isabella (1848–1849) og Holman Hunts Rienzi (1848–1849) ble utstilt ved Akademiet, og Rossettis Girlhood of Mary Virgin ble vist ved De frie utstillingene ved Hyde Park Corner. Alle medlemmene hadde blitt enige om å signere som en gruppe med deres respektive navn sammen med «PRB».
Mellom januar og april 1850 utkom tidsskriftet The Germ. William Rossetti redigerte magasinet som under sin logo i gotisk skrift trykte poesi av Dante Gabriel og Christina Rossetti, og av Woolner og Collinson. Foruten poesi, noen grafiske trykk var det essayer om kunst og litteratur fra andre assosierte medlemmer av Broderskapet som eksempelvis lyrikeren og kritikeren Coventry Patmore. Magasinet kom i kun fire utgivelser, og selv om opplaget var lite og levetiden kort var dets innflytelse desto større og gjennomgripende på den engelske debatten.
Skandalen kom først i 1850 etter en utstilling av Millais' maleri Christ In The House Of His Parents (Jesus i sine foreldres hus) som ble betraktet som blasfemisk av mange for dets realistiske avbildning av den hellige familie som en vanlig arbeiderfamilie. Mest kjent av kritikerne var forfatteren Charles Dickens. Gruppens svermeri for middelalderen ble angrepet for å være tilbakeskuende og deres ekstreme hengivenhet overfor detaljer ble sett på som direkte stygt og skurrende for øyet. I henhold til Dickens ble den hellige familie seende ut som alkoholikere og slumboere som sto i absurde middelalderpositurer. En rivaliserende gruppe av eldre billedkunstnere, «The Clique» (Klikken), benyttet sin innflytelse til å angripe Det prerafaelittiske broderskap. Broderskapets prinsipper ble i tillegg offentlig angrepet av Akademiets president, Charles Lock Eastlake.
John Ruskin priste deres hengivenhet til naturen og for at de avviste konvensjonelle metoder for komposisjon, og han fortsatte å støtte deres arbeid, både økonomisk og gjennom sine skrifter.
På grunn av skandalen med Millais' Kristusmaleri kunne ikke den svært fromme Collinson forbli medlem av Broderskapet og trakk seg. De gjenværende møttes for å diskutere hvem som skulle erstatte ham. Charles Allston Collins og Walter Howell Deverell var de to kandidatene som ble lansert, men gruppen klarte ikke å komme til en enighet. Den neste som forlot broderskapet var Thomas Woolner i 1854 som var motløs av mangelen på suksess som billedhogger og reiste til Australia. Millais sluttet ettersom han hadde akseptert en posisjon ved Akademiet i 1853. Mangelen på enighet betydde også at Broderskapet ble oppløst. Fra dette øyeblikket sluttet de å signere initialene «PRB» ved siden av navnene. Det siste felles prerafaelittiske verket var Thomas Seddons The Valley of Jehoshaphat (National Gallery), ironisk nok det første prerafaelittiske verket som ble innkjøpt til en offentlig samling.
Gruppens innflytelse fortsatte dog å gjøre seg gjeldende, og andre kunstnere arbeidet i den stilen og innenfor de idealer som de opprinnelige prerafaelittene hadde grunnlagt. Stilen, med dens motsetninger og iboende konflikter, fortsatte å ha betydning for blant annet interiørdesign, kirkeornamentikk, bokformgivning og poesi.
Prerafaelittiske kunst er like mye poesi som billedkunst. Prerafaelittene, først og fremst Dante Gabriel Rossetti, vekket viktoriatidens interesse for William Blake som hadde dødd ukjent. Algernon Swinburne argumenterte for Blakes demoniske poesi mens Rossetti for hans ditto billedkunst. Allerede samtiden på 1880- og 1890-tallet definerte klare prerafaelittiske stiltrekk trekk hos poeter som Swinburne, Dante Gabriel Rossetti, William Morris og Christina Rossetti. Stiltrekkene var deres ikonografiske bilder, eksperimentelle og ofte radikale poetikk, både deres ateisme (som hos Swinburne) som religiøse mystikk (som hos begge Rossettiene). I tillegg finnes kjærlighet, gjerne tapt kjærlighet, som esoteriske representasjon, og deres forkjærlighet for middelalderstiler i bruken av balladen og sonetten, og gjerne også arkaiske ord. Hva som skilte de prerafaelittiske lyrikerne fra deres samtidige var kanskje tidløsheten i deres verker.
Det var den langt mer berømte broren Dante Gabriel som støttet og forløste søsteren Christinas poesi og allerede i hennes egen tid ble hennes poetiske verk ansett for å være mer betydningsfull enn brorens. Hennes håndverksmessige dyktighet ble beundret av blant annet Swinburne, Oscar Wilde og litteraturkritikeren Edmund Gosse. Sistnevte skrev at hun er «en av de meste perfekte poeter i sin tid – ikke den mest kraftfulle, selvfølgelig, heller ikke en av de mest epokegjørende, men... en av de mest perfekte».[6] Tilsvarende fremhevet William Sharp, en nær venn av familien Rossetti, i et essay fra 1886, Christinas poesi framfor broren: «hun har all den finfølelse og styrke som hennes brors berøring, men hun er fri for den ofte ubemerkethet eller de stilkramper som karakteriserer Dante Gabriel i hans svakeste øyeblikk».[7]
Christina Rossettis dikt Songs in a Cornfield, som handler om en skjør og fjern kjærlighet, er et av hennes mest fullendte dikt og med en slik metrisk kompleksitet at det imponerte komponisten George Alexander Macfarren til å sette musikk til det, som en kantate.
Kunstnere som ble influert av prerafaelittene var blant annet John Brett, Philip Calderon, Arthur Hughes, Evelyn de Morgan og Frederick Sandys. Ford Madox Brown, som var assosiert med dem fra begynnelsen var den som kanskje klarest og tettest adopterte deres prinsipper.
Etter 1856 ble Rossetti inspirasjonen for middelalderstandpunktet i bevegelsen. Hans arbeid influerte hans nære venn William Morris og han ble partner i dennes firma, Morris, Marshall, Faulkner & Co. Ford Madox Brown og Edward Burne-Jones ble også partnere i samme firma. Via Morris’ firma influerte prerafaelittene mange interiørdesignere og arkitekter, vitaliserte en interesse for middelalderdesign foruten annet kunsthåndverk. Det ledet direkte til den britiske bevegelsen Arts and Crafts som ble ledet av Morris. Holman Hunt var også involvert i den samme bevegelsen gjennom selskapet Della Robbia Pottery.
Etter 1850 bevegde både Hunt og Millais seg vekk fra direkte etterligning av middelalderens kunst. Begge understreket de realistiske og vitenskapelige aspektene i bevegelsen, skjønt Hunt fortsatte å framheve kunstens åndelige betydning i sitt forsøk på å forsone religion og vitenskap ved å gjøre førstehåndsobservasjoner av topografi og kultur i Egypt og Palestina for sine bilder med bibelske motiver. I kontrast forlot Millas de prerafaelittiske idealer helt etter 1860, mye på grunn av sin konflikt med John Ruskin, og adopterte en svært bredere og løsere stil, influert ironisk nok blant annet av Reynolds. William Morris, John Ruskin og andre fordømte denne omgjøringen av deres tidligere prinsipper.
Bevegelsen påvirket arbeidet til mange senere britiske kunstnere til langt inn på 1900-tallet. Rossetti kom senere til å bli sett på som en forløper til den bredere europeiske symbolismebevegelsen. På slutten av 1900-tallet baserte Ruralistbroderskapet (grunnlagt 1975) seg på de samme mål som prerafaelittene. I tillegg kan også stukkistene ha avledet inspirasjon fra prerafaelittene.
Kunsthistorikerne har dømt prerafaelittene strengt, og i mindre kunsthistorieutgivelser synes bevegelsen å bli klemt mellom engelsk 1700-talls kunst og impresjonismen, og således utelatt. I nyere tid, fra 1970-tallet og framover, hvor de estetiske idealer har endret seg, har det kommet en fornyet interesse for den tidligste prerafaelismen, og de er svært populære ved utstillinger og hos publikum mens kunsthistorikerne er fortsatt noe reserverte. Ettersom prerafaelittene var fiksert på å avbilde tingene med nær fotografisk presisjon har de funnet gjenklang i en tid hvor den figurative illustrasjonen og avbildningen har fått en fornyet interesse, også i film og tegneserier.
Birmingham Museum & Art Gallery har en verdenskjent samling kunst med blant annet Burne-Jones og andre prerafaelitter. Denne skal ha inspirert den unge J.R.R. Tolkien da han vokste opp i byen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
