kunststoff From Wikipedia, the free encyclopedia
Plast eller plastikk[1] er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien.
_-Ystad-2018.jpg)
Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon. For eksempel er plasten polyeten bygd opp av enheter (monomerer) av molekylet eten – som har kjemisk formel C2H4.
Eksempler på termoplaster:
Termoplast kan deles opp i to hovedtyper: amorfe og delkrystalinske. Eksempler på amorfe termoplaster er: PMMA (akryl), PC (Polykarbonat) og PVC. Eksempler på delkrystalinske termoplaster: PA (Polyamid el. Nylon), PE (Polyetylen) POM (Polyacetal el. Delrin) En hovedregel er at amorfe materialer er lett å lime, er lite bestandige mot løsemidler og er gjennomsiktige mens det motsatte gjelder delkrystalinske.
Eksempler på herdeplast:
Alt midt på 1800-tallet begynte en å fremstille stoffer med lignende egenskaper som de moderne plaststoffene. Enkelte av dem brukes fortsatt, men er til de fleste formål fortrengt av moderne plaststoffer.
Celluloid (cellulosenitrat) fremstilles av nitrocellulose og kamfer. Utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av biljardkuler. Det er formbart ved 100 °C og var i den forstand et svært anvendelig plaststoff, egnet til billig masseproduksjon. Det ble brukt til mye av det vi nå bruker plast til: Hårbørster, leketøy, kunstige blomster, filmbase (nitratfilm) osv. Stoffet er imidlertid svært brannfarlig. Det tar fyr ved ca. 150 °C, brenner nærmest eksplosivt og utvikler en meget giftig røyk. Dette viste seg særlig farlig i lokaler hvor store menneskemengder var samlet, f.eks. kinoer, og særlig bruken av nitratfilm førte derfor til en rekke branner med mange omkomne.
I 1930-årene begynte en å erstatte celluloid med mindre brannfarlige plaststoffer, og i løpet av 1950-årene gikk stoffet av bruk til de fleste formål. Men ennå i 1954 viste brannstatistikken at leketøy av celluloid forårsaket fem branner årlig i England og Wales[2]. Og kinofilm lagres i ruller, som igjen legges i lufttette bokser, og under slike forhold blir nitratfilm nedbrutt og etter hvert fullstendig ødelagt hvis den lagres ved romtemperatur. Ødelagt nitratfilm viste seg å kunne selvantenne helt ned til ca. 40 °C. Mange kinoer hadde stuet vekk slik film, til dels i store mengder, for kanskje så å ansette nye kinosjefer eller vaktmestere. Dette har ført til eksplosjoner eller at branner har utviklet seg eksplosivt når flammene har nådd lagrene med gammel film.
Celluloid brukes fortsatt til å fremstille gitarplektre og bordtennisballer. I tillegg har leketøy og andre gjenstander av celluloid fortsatt en viss utbredelse som samlerobjekter.[3]
Ebonitt er hard gummi, fremstilt ved vulkanisering med relativt store mengder svovel, 20-50 deler pr. 100 deler gummi (mot bare 2-3 deler svovel i vanlig myk gummi). Ebonitt kan nærmest klassifiseres som «herdeplast». Den brukes fortsatt i bl.a. bilbatterikasser og korrosjonsbeskyttende belegg i tanker i kjemisk industri, samt munnstykker på klarinetter og saksofoner.
Bakelitt er ble først fremstilt i årene 1907–1909 da kjemikeren Leo Hendrik Baekeland lot fenol og formaldehyd kondensere slik at fenolplast ble dannet. Fenolplast er syntetisk, ugiftig og lite brannfarlig. Bakelitt er dyrt å fremstille, men brukes fortsatt bl.a. til laminering og i elektriske apparater og stikkontakter.
Et japansk forskerteam opplyste i april 2020 at de hadde utviklet et plantebasert plastliknende materiale som løser seg opp i sjøvann.[4]
Det brukes rundt 900 000 tonn plast i Norge hvert år. Det to viktigste sektorene er emballasje og bygg, som står for henholdsvis 242 000 og 172 000 tonn hver.[5]
I Norge kaster vi over 540 000 tonn plast per år[6].
Den norske plastindustrien deles inn i tre hovedgrupper:
Råstoffindustrien består både av produsenter av plastråstoff og hjelpestoffer til plastmaterialene. I Norge er det fire betydelige produsenter av plastråstoff:
Utdypende artikkel: Plastgjenvinning
Hvert år går det om lag 209 000 tonn plastemballasje ut på det norske markedet[6]. Vel halvparten av dette går til husholdninger, den andre til næringsliv. Om lag 90 % av Norges befolkning har kildesorteringsløsning i sin kommune, og for næringsliv finnes det returordninger over hele landet. Næringslivsplasten inndeles i følgende kategorier: PE-Folie, PP-sekk, EPS-emballasje, hardplastemballasje og emballasje som har inneholdt farlige stoffer. I 2009 ble 34 % av all ordinær plastemballasje materialgjenvunnet og 50 % energiutnyttet. Kildesortering og gjenvinning av plast fra husholdninger sparer 0,09 prosent av samlede norske klimagassutslipp. Gjenbruk av plast kan spare olje, men et SSB regnestykke viser at man maksimalt kan spare 0,04 prosent av norsk oljeutvinning på denne måten.[7]Grønt Punkt Norge AS administrerer returordningen for plastemballasje.
En metastudie har vist at mikroplast (svært små plastpartikler) tas inn av mennesker, både ved spising og drikking og ved innånding. Studien anslo at om lag 50 tusen plastpartikler inntas ved mat og drikke og tilsvarende ved innånding, for hvert menneske, i året. De helsemessige konsekvensene ved dette er uvisse.[8]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
