Planøkonomi
Økonomisk system / From Wikipedia, the free encyclopedia
Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).
Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske[1] land som Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–1991. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under andre verdenskrig på grunn av vareknapphet.
Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–1932.
Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi». Dikotomien planøkonomi/markedsøkonomi oppfattes som idealtyper som en kan bruke for å sammenligne økonomiske systemer.