![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b9/1999._aasta_Riigikogu_valimiste_tulemused.svg/langno-640px-1999._aasta_Riigikogu_valimiste_tulemused.svg.png&w=640&q=50)
Parlamentsvalget i Estland 1999
From Wikipedia, the free encyclopedia
Parlamentsvalget i Estland 1999 ble avholdt over hele Estland den 7. mars 1999. Det ble valgt 101 medlemmer av Riigikogu for en periode på fire år.[1][2][3]
7. mars 1999 | |||
---|---|---|---|
101 mandater på valg, 51 trengs for flertall | |||
Valgdeltakelse | 57,43 % av 857 270 stemmeberettigede | ||
![]() |
![]() |
||
Kandidat | Edgar Savisaar | Mart Laar | Siim Kallas |
Parti | Senterpartiet | Fedrelandsunionen | Reformpartiet |
Stemmer | 23,4 %
|
16,1 %
|
15,9 %
|
Mandater | |||
![]() |
|||
Kandidat | Andres Tarand | ||
Parti | Sosialdemokratene | ||
Stemmer | 15,2 %
|
||
Mandater | |||
Sittende regjering | Mart Siimanns regjering | ||
Ny regjering | Mart Laars andre regjering | ||
![]() Mandatfordeling etter valgkrets og parti. | |||
Valgkampen handlet mest om økonomi og fordelingspolitikk. Svake regjeringer under Det estiske samlingspartiet hadde stått for en mer moderat reformpolitikk, men den sosial ulikheten hadde vokst. Det estiske senterpartiet, ledet av Edgar Savisaar, lovet flere velferdsgoder og ble største parti. Høyreopposisjonen mente at Estlands problemer skyldtes en svekket vekstevne. Fedrelandsunionen, Det estiske reformpartiet og De moderate, anført av Mart Laar, Siim Kallas og «høyresosialdemokraten» Toomas Hendrik Ilves, fikk flertall og dannet regjering.[3][4][5][6][7][8]
Medlemmene av Riigikogu ble valgt ved forholdstallsvalg i 11 valgkretser. Partiene måtte over en nasjonal sperregrense på 5 % av stemmene for å bli representert. Siden forrige valg hadde Riigikogu vedtatt flere endringer i valgloven og partiloven, så partisystemet skulle bli mer stabilt og oversiktlig for velgerne. Fra og med 1996 behøvde nye partier minst 1 000 medlemmer for å kunne stille til valg, og eldre partier som ikke oppfylte medlemskravet, ville bli bragt til opphør. I 1998 ble det ikke lenger mulig for flere partier å inngå valgallianser.[1][3][9][10]
Valgloven var ikke til hinder for at småpartier kunne avtale å stille på større partiers lister. De moderate tok med kandidater fra Folkepartiet, som de slo seg sammen med etter valget, på sine lister, mens Det estiske samlingspartiet ivaretok to små partier som senere slo seg sammen med Det estiske landsbygdfolkets parti.[3][9]
Ettersom de russiske minoritetspartiene ikke kunne inngå valgallianse, falt det mest høyrenasjonale av dem for sperregrensen. De mer moderate elementene samlet seg om Det estiske forente folkepartiets lister.[3][9]