![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/9f/Ernst%252C_Rodolphe_-_The_Perfume_Maker.jpg/640px-Ernst%252C_Rodolphe_-_The_Perfume_Maker.jpg&w=640&q=50)
Parfyme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Parfyme (latin per- «igjennom» + fumare «dampe»[1]) er en blanding av velluktende eteriske oljer og/eller aromatiske dufter, løsningsmidler som benyttes for å gi menneskekroppen, dyr, objekter og oppholdsrom en «en behagelig duft».[2] De velluktende kjemiske sammensetningene eller forbindelsene som utgjør parfyme kan bli framstilt syntetisk eller ekstraktet fra dyre- og plantekilder.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/9f/Ernst%2C_Rodolphe_-_The_Perfume_Maker.jpg/640px-Ernst%2C_Rodolphe_-_The_Perfume_Maker.jpg)
Det er kjent at parfyme har eksistert i en del av de tidligste menneskelige sivilisasjoner, enten fra oldtidens tekster eller fra arkeologiske spor. Eksempelvis ble det i graven til den kvinnelige egyptiske farao Hatshepsut funnet en flaske med parfyme.[3]
Moderne parfyme og kosmetikkindustri begynte på slutten av 1800-tallet med kommersiell syntese av aromatiske sammensetninger som vanillin og kumarin som gjorde det mulig for sammensetninger av parfyme med lukter som tidligere var uoppnåelig utelukkende kom fra naturlige aromatiske dufter. Parfymer i dag kan finnes i ulike parfymeekstrakter som eau de parfum, eau de toilette og eau de Cologne. Samme parfyme kan også anvendes i andre produkter som såpe, deodorant, spray, og lignende. Parfymerte produkter er vanlige i husholdskjemikaler som rengjøringsmiddel og oppvaskmiddel, men også i hygieneartikler som sjampo, hudkremer og lignende. Duftemnene brytes ned, blir dårligere eller på annet vis endres i kontakt med varme, lys og luft.
Nyere forskning, blant annet ved NILU – Norsk institutt for luftforskning ledet av seniorforsker Torkjel Sandanger, har vist at kremer, parfyme, deodoranter og sminke i verste fall også kan bestå av miljøgifter som kan føre til helseskader. Det som er felles for disse kjemiske stoffene er den strukturen de har ved at de ligner på de hormoner som mennesker har naturlig i kroppen. Det er derfor en fare for at de skal kunne utøve samme effekt som hormonene. Eksempelvis benytter kosmetikkindustrien siloksaner for å skape en bløt og glatt effekt på kremer. Triklosaner dreper bakterier, men kan også føre til resistens mot antibiotika. Parabener er i årevis brukt for å hindre sopp og bakterier i krukker og i tuber.[4]