politisk ideologi From Wikipedia, the free encyclopedia
Nynazisme er en politisk ideologi og kultur som blant annet bygger på den tyske nasjonalsosialismen fra 1920-årene. Nynazismen oppstod etter nasjonalsosialistenes nederlag i andre verdenskrig, men ble særlig tydelig fra 1960-årene. Nynazismen bygger på tanker både fra nasjonalsosialismen og den italienske og spanske fascismen, ofte med særlig vekt på rasisme. Flere organisasjoner som bygger på nynazistiske tanker, betegner seg ikke som nazistiske selv, men prøver å tilpasse seg samfunnets etablerte politiske systemer. Andre grupperinger er mer direkte og offensive.[1] De har tatt opp i seg kulturen fra gjengkriminaliteten og har vært særlig beryktet for voldshandlinger og for å lokke til seg rotløse ungdommer.
 | Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. artikkelen Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon. |
Nynazistene bygger på en nasjonalistisk og rasistisk, autoritær og voldsforherligende ideologi, fundert i en myte om «de fremmede» som agenter for en type «verdenskonspirasjon». Deres kamp retter seg derfor ofte mot innvandring og fremmedarbeidere i det de betegner som en «rasekrig». Også jøder, homofile, muslimer, kommunister og «antirasistisk ungdom» angripes.
Nynazismen har tradisjonelt blitt betegnet som høyreekstremisme, til forskjell fra ytterliggående sosialisme og kommunisme som har blitt kalt venstreekstremisme.
I kjølvannet av nynazistenes jødehat og antisemittisme har det oppstått holocaust-benektere og såkalte historierevisjonister. To særlig fremtredende ideologer i denne bevegelsen har siden 1980-tallet vært den britiske forfatteren David Irving og tyskeren Ernst Zündel.
Et annet element i bevegelsen er de såkalte 14 ord, formulert av David Lane; "We must secure the existence of our people and a future for white children" ("Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre hvite barn"). Nummeret kombineres iblant med tallet 88; 14/88 eller 1488. Tallet 88 er en forkortelse av Heil Hitler, HH, hvor bokstaven H er den åttende i alfabetet.[trenger referanse]
Tidligere var gamle nasjonalsosialister fra krigens dager viktige støttespillere, men senere ble medlemmene rekruttert oftest blant unge, søkende mennesker.[trenger referanse]
Det er forskjeller mellom rekrutteringen til de nasjonalsosialistiske opprinnelige bevegelsene og de nynazistiske. De som opprinnelig ble med den nasjonalsosialistiske bevegelse på den første halvdel av den 20. århundre i Tyskland kom med i en massebevegelse som fikk eller hadde makten i samfunnet. [trenger referanse]
I motsetning til nasjonalsosialister i førkrigstidens Tyskland tilhører mange nynazister en undergrunnsbevegelse som i høy grad er avskåret fra samfunnet, og hvor deres valg fører til en nedadrettet sosial og moralsk mobilitet. De blir utstøtt fra samfunnet ellers og tar på seg det nye miljøets voldsforherligelse og andre karakteristika. Nynazismen ytrer seg dermed i større grad enn den opprinnelige nasjonalsosialismen som «motstandsbevegelse»; sekterisk og hemmelighetsfull.[2] Mange av disse har ingen følelse av tilhørighet og lar seg friste av nynazistene visjon om broderskap og tilhørighet.
Nynazismen står i dag særlig sterkt i deler av det tidligere østlige Tyskland der arbeidsledigheten er stor, og i visse russiske, nasjonalistiske miljøer. Små miljøer finnes i Skandinavia, blant de største er Den nordiske motstandsbevegelsen.[3]
I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, blant annet i forhold til grupperinger i Sverige.[trenger referanse] Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger.
Allerede kort tid etter krigen fantes det et miljø for tidligere NS-medlemmer, særlig knyttet til Forbundet for Sosial Oppreisning, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie og avisen Folk og Land.[4] Dette miljøet var primært tilbakeskuende, og kjempet for å oppheve landssviker-stempelet som NS-medlemmer fikk i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.[5]I 1960-årene dukket det opp nye, unge nynazister i dette miljøet. Disse var lite interessert i landssvikeroppgjøret, og fokuserte på den nazistiske ideologien i større grad. Den yngre generasjonen organiserte seg i flere mindre organisasjoner, deriblant Anti-Kommunistisk Allianse (AKA) og Nasjonal Ungdomsfylking, grunnlagt høsten 1968. Medlemmer av Nasjonal Ungdomsfylking ønsket ikke å identifisere seg som nazister, og foretrakk betegnelser som anti-kommunisme og nasjonalisme.[6] Det oppsto også en gruppe nynazistisk ungdom innenfor Oslo Høyre, men denne ble raskt bekjempet og delvis ekskludert av partiet.[trenger referanse]
Nynazismen i Norge tok en ny vending i 1975, da Nasjonal ungdomsfylking ble omgjort til det politiske partiet Norsk front, og Erik Blücher valgt som fører.[7] Partiet samlet aldri nok underskrifter for å stille til valg, men ble likevel et samlingspunkt for norske rasister, antikommunister og nazister. Samtidig trådte «de gamle nazistene» fra andre verdenskrig stadig mer i bakgrunnen (blant annet på grunn av alder) og bevegelsen ble raskt dominert av ungdom. På det meste hadde partiet 1400 medlemmer.[trenger referanse]
Organisasjonen var splittet mellom dem som ville bygge et politisk parti og dem som ville utøve vold. Flere voldelige aksjoner knyttet til miljøet rundt Norsk front medfører massiv fordømmelse i samfunnet. Blant disse er bombeaksjonen mot Rød Front-toget i Oslo 1. mai 1979, der en togvakt ble alvorlig skadet. Petter Kristian Kyvik, tilknyttet Norsk Front ble senere dømt til fem års fengsel for denne hendelsen. Den negative oppmerksomhet etter hendelsen bidro til at Norsk Front ble oppløst 26. juni 1979.[6]
Partiet Nasjonalt Folkeparti oppstår i januar 1980, og flere av de ledene skikkelsene er tidligere ledere i Norsk Front.[trenger referanse] Partiprogrammets 25 punkter proklamerte partiets posisjon som nasjonalister. De var i mot innvandring og ville kjempe for «de gamle, norske verdier» og mot kommunismen.[6] Nynazistiske voldelige aksjoner fortsatte imidlertid å slå tilbake på partiet. I 1981 trakk Erik Blücher seg ut etter Hadelandsdrapene, og flyttet til England.[trenger referanse] Bombingen av Nor-Moskéen i 1985 svekket partiet ytterligere og det ble endelig nedlagt i 1991.[trenger referanse]
Fra siste halvdel av 1980-årene ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Organisasjonene Folkebevegelsen mot innvandring, Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse, hadde dette som viktigste eller eneste sak. Det går et vesentlig skille mellom organisasjoner som har innvandringsmotstand som sin eneste sak, og de som har en nynazistisk ideologi. De fleste større organisasjonene faller inn under den første gruppen.
En del nynazister har prøvd å ta opp igjen den gamle norrøne religionen, såkalt åsatru. Dette gjelder blant annet lederen i Vigrid, Tore Tvedt.
I 1980-årene var det en rekke fysiske anslag mot innvandrere i Oslo-området, blant annet ble forretningslokalet til en innvandrer forsøkt sprengt med dynamitt i 1989.[8]
På Bøler var det et aktivt mindre miljø siden 1994 kalt Boot Boys. Gruppen ble synlige i bydelen i årene som kom.[9]
I løpet av 1990-årene utkom en rekke undergrunnsblader i det norske nynazistmiljøet: Ung Front (nedlagt før 1993), Raknarok (senere Einherjer), Boot Boys, Gjallarhorn (bladet til Zorn 88 som senere ble til NNSB) Patrioten (utgitt av Norges Nasjonal Sosialistiske Bevegelse, NNSB mellom 1996 og 1998), Viking (utgitt av organisasjonen Viking mellom 1995 og 1998), ikke å forveksle med den tidligere Vikingen (bladet til HAM - Hvit Arisk Motstand), The Order (kun utgitt ett nummer), Blood and Honour (et par utgivelser etter 1995), og det mer moderate bladet Norsk Blad (senere Fritt Forum). Siden midten av 1990-tallet flyttet de gjenlevende papirpublikasjoner over til internett, der det kunne nås langt flere lesere til lavere kostnad.[2]
I en artikkel fra juli 2010 skriver avisen Utrop at det høyreekstreme miljøet kjent som "hvit makt" er i vekst både i Sverige og Norge. Se også SIAN, Odins soldater og Nordiske motstandsbevegelsen.[10]
.jpg)
Symboler brukes i kommunikasjon for å formidle budskap og markere standpunkt, vise styrke, fremme tilhørighet og samhold, og vekke følelser og engasjement. Slike virkemidler er effektive i både ideologisk og religiøs propaganda såvel som i kommersiell reklame. Slående grafiske kjennetegn, uniformering, flagg og faner har særlig vært utbredt i massebevegelser organisert etter militært mønster. Det gjelder ikke minst autoritære og ofte nasjonalistiske ideologier som nazisme, kommunisme og fascisme.
Nynazister har tatt i bruk gamle og nye varianter av symboler som blir knyttet til nazismen før og under andre verdenskrig,[11][12] deriblant tradisjonelle nasjonalflagg, hakekors, solkors og runer. Slike symboler er i mange tilfeller tabu-belagte i den moderne vestlige verden der nynazistiske og rasistiske merker ikke bare representerer en politisk oppfatning, men også er en provokasjon mot den bestående demokratiske samfunnsordningen. Nazisymboler er for eksempel forbudt ved lov i Tyskland.[13] Selv om hakekors i seg selv ikke er forbudt i Norge i dag, er hatefulle ytringer straffbart,[14] De skandinaviske landene har hatt uniformsforbudlover for å bremse militante organisasjoner og bevegelser som «brunskjorter» og «svartskjorter».
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
Zionist Occupation Government (ZOG) eller Jewish Occupation Government (JOG) er en nynazistisk konspirasjonsteori som hevder at det internasjonale jødiske okkupasjonsregimet, som blant annet ledelsen i FN, USA og Israel er støttespillere av, planlegger totalt verdensherredømme. Målet til ZOG skal være å spre perversjon, ondskap og ødeleggelse. Hovedsetene ligger ifølge teorien i Washington D.C. og Tel Aviv og jødene skal etter denne erobre verden ved å styre dens internasjonale økonomi ut ifra en 2000 år gammel plan. Dermed skal de kunne ta direkte kontroll over hver enkelt betydningsfull nasjon gjennom frimurerordenen, der samtlige medlemmer, uvitende om sine lederes planer, tjener ZOG og frivillig arbeider for å feste ZOGs grep om verdensmakten. Hollywood anses også som del av dette systemet, der det benyttes for at folk skal få mest mulig sympati for jøder og glemme deres angivelige forbrytelser mot menneskeheten og forsøk på verdensherredømme. Filmene skal også fremme forakt og hat mot den hvite rase for dens påståtte forbrytelser mot den øvrige verdensbefolkningen.[2]
Teorien oppsto hos den amerikanske bevegelsen White Aryan Resistance, og videreførte nasjonalsosialistiske konspirasjonsteorier fra 1930- og 1940-årene. Denne teorien er en slags hemmelig lære som kun skal være tilgjengelig for de spesielt innvidde.[2]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
