Nerva-antoninske dynasti
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nerva-antoninske dynasti var et dynasti på sju romerske keisere som over Romerriket fra 96 e.Kr. og fram til 192 e.Kr. Disse keiserne var Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, Lucius Verus, Marcus Aurelius, og Commodus.
De første fem av de seks etterfølgerne innenfor dette dynastiet var bemerkelsesverdig ved at den herskende keiseren adopterte kandidater etter eget valg til å bli sin etterfølger. Under romersk lov etablerte en adopsjon et bånd som juridisk like sterkt som slektsbånd. Grunnet dette var alle unntatt første og siste av det nerva-antoninske dynastiet også kalt for «adoptivkeiserne».[1]
Viktigheten av offisiell adopsjon i det romerske samfunn har ofte blitt betraktet[2] som en bevisst tilbakevisning av prinsippet med dynastisk arv og har vært bedømt som en av faktorene for periodens framgang.[3] Det var imidlertid ingen ny praksis. Det var vanlig for patrisierfamilier å adoptere, og romerske keisere hadde adoptert arvinger også tidligere. Augustus hadde adoptert Tiberius, og keiser Claudius hadde adoptert Nero. Julius Cæsar, dictator perpetuo og instrumental for overgangen fra republikk til keiserrike, adopterte Gaius Octavius, som da ble hetende Octavianus, og tok senere navnet Augustus, og ble da i praksis Romas første keiser (men benyttet selv tittelen «førsteborger»). Det var en familieforbindelse da Trajan adopterte sin fetter Hadrian, og Hadrian selv gjorde sin halvnevø ved ekteskap Antoninus Pius til adoptivsønn og arving. Antoninus Pius adopterte Lucius Verus og Marcus Aurelius. Framfor å velge en adoptivsønn, ble Marcus Aurelius etterfulgt av sin biologiske sønn Commodus, noe som ble betraktet som et ulykkelig valg og begynnelsen på Romerrikets tilbakegang.[4]
Da Commodus ble myrdet i 192 kom det nerva-antoninske dynastiet til sin avslutning, og ble etterfulgt av en periode med uro og forvirring, en periode som ble kjent som året med de fem keisere.[5]