Naturalisme (filosofi)
filosofiske retninger som hevder at det utelukkende er naturlovene som styrer universet. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Naturalisme i filosofien er et samlenavn for flere filosofiske retninger som har det til felles at de forstår verden som et rent naturlig fenomen, også det som ellers regnes som åndelige eller overnaturlige fenomener.
En kan grovt skille mellom tre nivåer av naturalisme:[1]
- Ontologisk naturalisme utgår fra at det bare eksisterer naturlige fenomener, dvs. at alt i universet kan reduseres til de fenomener og objekter som naturvitenskapene beskjeftiger seg med.[2][3]
- Epistemologisk naturalisme hevder at verden kan forklares ved hjelp av naturvitenskapelige metoder.
- Metodologisk naturalisme anser naturvitenskapelige metoder som den eneste autoritative standarden for studiet av naturen.[2]
En fjerde «metafilosofisk» form:
- Analytisk naturalisme forsøker å formulere eksistensen av et intensjonalt fenomen helt og fullt ved hjelp av ikke-intensjonale begreper.[4] Eksempelvis hevder den etiske naturalismen at moralske begreper kan defineres ut fra empiriske, ikke-verdiladede begreper, og at moralske kjensgjerninger er identisk med naturlige fenomener som kan erkjennes ved hjelp av naturvitenskapelige metoder.[5][4]
Den naturalistiske posisjonen har røtter tilbake til antikken, og særlig til Aristoteles. Alt som ikke er konstruert av mennesker, regnet Aristoteles som physis (natur), men han så mennesket selv som et naturvesen i likhet med alle andre dyr. Enklere forandringer av naturgjenstander, f.eks. pløying av jord, oppkutting av landbruksprodukter, gjorde dem ifølge Aristoteles ikke til en kulturgjenstand, til det krevde han en fullstendig sammenføying av naturlige komponenter til noe helt nytt, f.eks. verktøy, kunstverk, bygninger. Slik tilsvarer de aristoteliske naturforestillingene hverdagsfilosofiens intuitive ledekategori kultur ↔ natur. Aristoteles elev, Straton fra Lampsakos, gikk lengre enn læremesteren ved at han avviste guddommelige inngripener i naturen og metafysisk-teologiske forklaringer på naturfenomener, og hevdet at det ikke er nødvendig å postulere en aktiv gud for å forklare skapelsen av universet.
Fra tidlig 1600-tall var naturalisme betegnelse på enhver lære som la naturen alene til grunn, eller som definerte naturen som norm for alle fenomener. Disse retningene oppsto framfor alt av ønsket om å avgrense seg fra overnaturlige fenomener i religiøs forstand. En naturalisme forstått på denne måten avviser eksistensen av eksempelvis religiøse undere og overnaturlige vesener.
For nyere naturalistiske teorier fra begynnelsen av 1900-tallet står ofte naturvitenskapelige begreper, og ikke naturen som sådan, i forgrunnen. I den forbindelse argumenteres det med at naturvitenskapene bør stå for de grunnleggende beskrivelsene av verdens struktur og vil være bedre enn metoder fra samfunnsvitenskapene eller humaniora, eller erfaringer basert på hverdagsbetraktninger. For denne typen naturalister er naturvitenskapene selve målestokken for beskrivelsen og forklaringen av verden.[6]