Mononukleose
kjertelfeber, kyssesyke / From Wikipedia, the free encyclopedia
Mononukleose, også kalt infeksiøs mononukleose (latin: mononucleosis infectiosa), kjertelfeber, monocyttangina eller kyssesyke, er en akutt virusinfeksjon forårsaket av Epstein-Barr-viruset.
Mononukleose | |||
---|---|---|---|
Område(r) | Infeksjonsmedisin | ||
Symptom(er) | Feber, lymfeknutesvulst,[1] hepatomegali, splenomegali,[1] halsbetennelse, leukocytose, lymfocytose, Efflorescenser, forstørrelse av lymfenoder[1] | ||
Smittemåte | Luftsmitte, blodsmitte, placentaoverførsel | ||
Inkubasjonstid | 4 dager[2]–40 dager[2] | ||
Ekstern informasjon | |||
ICD-10-kode | B27 | ||
ICD-9-kode | 075 | ||
ICPC-2 | A75 | ||
DiseasesDB | 4387 | ||
eMedicine | 784513, 222040, 963894 | ||
MeSH | D007244 |
Sykdommen er en infeksjonssykdom som forårsakes av Epstein-Barr-viruset (EBV). Sykdommen kan være vanskelig å påvise, men med blodprøver kan det sees øket antall monocytter som er en type hvite blodlegemer, og det kan taes antistoffanalyser. Ofte forløper sykdommen med symptomer som ved forkjølelse eller lett influensa. Barn og ungdom i alderen 12–26 år kan være mer utsatt for kraftigere symptomer, som hovne mandler, hovne lymfeknuter og forstørret milt. I sjeldne tilfeller forekommer det respirasjonsvansker i forbindelse med hovne mandler. Dersom milt/lever er så mye forstørret at det kan være mulighet for milt- eller leverruptur, bør pasienten innlegges. Andre vanlige symptomer er trøtthet, slapphet og feber.
Inkubasjonstiden er 30–50 dager, og man er smittebærer så lenge man har akutte symptomer. Etter sykdomsfasen er over, og så lenge du føler deg frisk finnes det ingen forskning som tilsier at man skal ha avholdenhet fra blant annet kyssing. Viruset ligger i spyttet, og det er dråpesmitte, det vil si at viruset smitter ved slim og spyttkontakt fra en smittebærer. Som oftest er det kyssing (derav oppnavnet Kyssesyke), lån av andres flasker og hosting som er årsakene til smitten. Det er vanligst å videreføre smitte før og etter sykdomsutbruddet, fordi man ikke vet at man er smittebærer.
Sykdommens første referanse finner vi helt tilbake i 1889, mens smittestoffet først ble påvist i 1967.[3]