Milanoediktet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Milanoediktet (Edictum Mediolanense) fra 313 lovet at Romerriket skulle tillate folk å selv velge sin tro og forholde seg nøytral overfor folks religiøse trosutøvelse. I praksis betydde dette slutten på forfølgelsen av de kristne i riket[1] (selv om et større tilbakefall skulle følge noen generasjoner senere), kort tid etter de store kristenforfølgelsene ved Diokletian som hadde opphørt i Vesteuropa i 305/306 og i 311 i rikets østlige halvdel.
Strengt tatt er uttrykket Milanoediktet saklig feil. Det dreide seg om en avtale mellom den vestromerske keiseren Konstantin den store og den østromerske keiseren Licinius, som var i Milano for å feire Konstantins yngre halvsøster Konstantias ekteskap med Licinius.
I jubileumsøyemed benyttes gjerne 13. juni 313, som er datoen for da keiser Licinius etter sin hjemkomst publiserte overenskomsten.