![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/71/Septem-artes-liberales_Herrad-von-Landsberg_Hortus-deliciarum_1180.jpg/640px-Septem-artes-liberales_Herrad-von-Landsberg_Hortus-deliciarum_1180.jpg&w=640&q=50)
Middelalderens filosofi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Middelalderens filosofi er begrenset til filosofien i Europa i den tiden som kalles for middelalderen, en periode som løselig strekker seg fra det vestlige Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. og kristendommens gjennombrudd fram til renessansen eller tidlig moderne tid på 1600-tallet. Middelalderen filosofi er forstått delvis av prosessen å gjenoppdage oldtidens og antikkens kultur og filosofi som ble utviklet i Hellas og Roma, og delvis av behovet å adressere teologiske problemer og til å integrere de hellige doktriner (særlig Bibelen) med sekulær læring.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/71/Septem-artes-liberales_Herrad-von-Landsberg_Hortus-deliciarum_1180.jpg/640px-Septem-artes-liberales_Herrad-von-Landsberg_Hortus-deliciarum_1180.jpg)
Den katolske kirke var dominerende i Vest-Europa, men ikke som den standardiserende enhet vi kjenner i dag. Den ønsket å skape et internasjonalt nettverk gjennom det pavelige diplomati og geistligheten, særlig klostervesenet. Gjennom kirkens nettverk ble kunnskapen til antikkens greske filosofer og deres romerske etterfølgere bevart, og oversatt til latin. I dette på en gang ensartet og forskjelligartet miljø ble et mengde av konkurrerende og motstridende filosofiske betraktninger brakt i dialog. Middelalderen var derfor en fruktbar periode hvor mange av de strømninger som preget de etterfølgende periodene ble utviklet og fant sin form av middelalderfilosofene.
Historien til middelalderens filosofi er tradisjonelt inndelt i to hovedperioder: perioden i det latinske vest som fulgte tidlig middelalder fram til 1200-tallet da verkene til Aristoteles og Platon ble bevart og kultivert, og det latinske vestens «gullalder» på 1100-, 1200- og 1300-tallet som var kulminasjonen av gjenoppdagelsen av oldtidens antikke filosofi sammen med en mottagelse av de arabiske kommentarer, og en betydelig utvikling innenfor feltet religionsfilosofi, metafysikk og logikk.
Middelalderen ble nedlatende behandlet av renessansens humanister som så på tidsalderen som den mørke, barbariske tiden som lå mellom antikkens klassiske tid og «gjenfødelsen» i deres egen tid. Likevel har Jorge Gracia argumentert at «intensiteten, forfinelsen, og bragdene, den filosofiske blomstringen på 1200-tallet kan med rette bli sagt å ha rivalisert gullalderen i gresk filosofi på 300-tallet f.Kr.»[1]
Problemene som ble diskutert gjennom hele perioden er forholdet mellom tro og fornuft, eksistensen og enkelheten og helheten i Gud, teologien og metafysikkens hensikt, og kunnskapens problemer, av universaliestriden og om individualiseringens prinsipp.[1]