![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d9/Arbeiderpartiets_landsm%25C3%25B8te_1923.jpg/640px-Arbeiderpartiets_landsm%25C3%25B8te_1923.jpg&w=640&q=50)
Masseparti
From Wikipedia, the free encyclopedia
Et masseparti er et politisk parti som søker å mobilisere en bred bevegelse blant velgerne til støtte for sin sak, politisk så vel som finansielt. Massepartiet har en stor medlemsorganisasjon og en sterk, sentralisert ledelse.[1]
Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med politisk parti. Angitt grunn: bør finnes utfyllende info om ulike partimodeller i hovedartikkel (Diskusjon) |
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d9/Arbeiderpartiets_landsm%C3%B8te_1923.jpg/640px-Arbeiderpartiets_landsm%C3%B8te_1923.jpg)
Flere statsvitere har beskrevet partityper som «elitepartiet» og «massepartiet». Disse typologiene forholder seg kun til hvordan partiene er organisert. Et eliteparti, også kalt «caucusparti», har begrensede muligheter for å bli medlem og påvirke. De har som regel utgangspunkt i parlamentet, og 1800-tallets liberale og konservative partier, slik som det norske Venstre og Høyre, tilhørte denne partitypen. Den store overgangen til massepartier kom med arbeiderpartiene på slutten av 1800-tallet, slik som Det norske Arbeiderparti.[2][3][4][5] I Amerika har både Det republikanske parti og Det demokratiske parti vært elitepartier, men overført makt til grasrotbevegelser gjennom primærvalg.[6]
Den franske statsviteren Maurice Duverger mente midt i 1950-årene at arbeiderpartiene, med sine store medlemsorganisasjoner, ville stå best rustet i kampen om velgerne, og at andre partier derfor ville etterligne dem.[2][4] Otto Kirchheimer studerte partiutviklingen i Vest-Tyskland og anså derimot at de avideologiserte partiene med karismatiske mediepersonligheter og kontakt med alle viktige interessegrupper i samfunnet, det han kalte folkepartier eller «catch-all»-partier, ville seire.[2] Han fikk støtte for dette synet hos blant andre Leon Epstein, som mente de amerikanske partiene viste at veldrevne kampanjeorganisasjoner hadde størst gjennomslagskraft i et massemediesamfunn.[2]
I senere tid har statsvitere som Richard S. Katz og Peter Mair fremsatt den såkalte kartellpartiteorien, der partiene får sammenfallende interesser i det politiske systemet. Kartellpartiet er mer nettverksstyrt, men kan beholde massepartiets oppbygning.[7][8][9]