taktisk ballistisk missil From Wikipedia, the free encyclopedia
MGM-140 Army Tactical Missile System (ATACMS) er et taktisk ballistisk missil produsert av det amerikanske forsvarsselskapet Lockheed Martin. Det bruker fast drivstoff, er 4m høyt og 24 tommer (610 mm) i diameter, og de lengste rekkevidde variantene kan fly opp til 300km.[2] Missilene kan avfyres fra M270 Multiple Launch Rocket System (MLRS) og M142 High Mobility Artillery Rocket System (HIMARS).
 En ATACMS blir skutt av en M270 i 2006 | |||
| Type: | Flerrørs rakettkaster Taktisk ballistisk missil | ||
|---|---|---|---|
| Rekkevidde: | 300 km | ||
| Plattform: | M270 MLRS, M142 HIMARS | ||
| Navigasjonssystem: | GPS-støttet INS | ||
| Lengde: | 4 m | ||
| Diameter: | 24"(610 mm) | ||
| Vekt: | 1,670 kg | ||
| Produsent: | Lockheed Martin | ||
| I bruk siden: | 1991–nåtid[1] | ||
| Stater: | USA Sør Korea Romania Hellas Tyrkia Polen Ukraina | ||
En ATACMS utskytningsrampe har et deksel mønstret med seks sirkler som et standard MLRS missildeksel, men inneholder bare et missil; det identiske mønsteret gjør det vanskeligere for fiendens etterretning å identifisere det som et høyverdimål.
I løpet av dette programmet utviklet Ling-Temco-Vought en fast drivstoff avart av MGM-52 Lance missilet, betegnet T-22, med en ny ringlasergyrobasert treghetsnavigasjon, som viste en da hittil enestående nøyaktighet. I 1978 startet DARPA et demonstrasjonsprogram for teknologi som skulle angripe panserformasjoner med mange mobile pansrede mål på avstandsområder. Den brukte T-22-missilet og Patriot-baserte Martin Marietta T-16 missilet med klaseammunisjon.
Utviklingen av missilet som nå er kjent som ATACMS begynte i 1980, da den amerikanske hæren bestemte seg for å erstatte Lance med en lignende atom, men også kjemik- eller biologisk, fast drivstoff missil kalt Corps Support Weapon System (CSWS).[3] Det amerikanske forsvarsdepartementet ble bekymret for at to våpengrener utviklet for mange lignende missiler med forskjellige stridshoder, og de fusjonerte programmet med DARPAs Assault Breaker i 1981, og med US Air Force' (USAF) Conventional Standoff Weapon (CSW) i 1982-1983.[4]
Det nye missilsystemet, kalt Joint Tactical Missile System (JTACMS), møtte snart USAF motstand mot ideen om et luftbårent ballistisk missil. Som et resultat avsluttet USAF sin deltakelse i ikke-kryssermissil del av programmet i 1984, noe som førte til at missilet ble omdøpt til Army Tactical Missile System (ATACMS).[5]
I mars 1986 vant Ling-Temco-Vought kontrakten for missildesign. Systemet ble tildelt betegnelsen MGM-140. Den første testskytingen kom to år senere, takket være tidligere erfaring med tidligere programmer.
Den første bruken av ATACMS i kamp var under Operation Desert Storm i 1991, hvor 32 av dem ble avfyrt fra M270 MLRS.[6] Under Operation Iraqi Freedom i 2003 ble mer enn 450 missiler avfyrt.[7] Fra begynnelsen av 2015 hadde over 560 ATACMS missiler blitt brukt i kamp.
I 2007 avsluttet den amerikanske hæren ATACMS-programmet på grunn av kostnader, noe som avsluttet muligheten til å fylle opp lagre. For å opprettholde den gjenværende beholdningen, ble ATACMS Service Life Extension Program (SLEP) lansert, som fornyer eller erstatter driv- og navigasjonssystemer, erstatter klaseammunisjon stridshodet med et eksplosjonsfragmenterings stridshode, samt nærhetsbrannrør for å oppnå områdeeffekt. Leveranser ble anslått å starte i 2018. ATACMS SLEP er et broinitiativ for å gi tid til å fullføre analyse og utvikling av en etterfølgerkapasitet til de aldrende ATACMS beholdningene, som kan være klar rundt 2022.[8]
I januar 2015 fikk Lockheed Martin en kontrakt om å utvikle og teste ny maskinvare for Block I ATACMS-missiler for å eliminere risikoen for blindgjengere innen 2016. [9][10] Det første moderniserte taktiske missilsystemet (TACMS) ble levert i september 2016 med oppdatert veiledningselektronikk og ekstra evne til å beseire områdets mål ved hjelp av et stridshode, uten å etterlate ueksplodert ammunisjon. Lockheed Martin ble tildelt produksjonskontrakt for lanseringsmonteringer som en del av SLEP i august 2017.[11] I 2021 ble Lockheed Martin tildelt en kontrakt på å oppgradere eksisterende M39 ammunisjon til M57 varianten med WDU-18/B stridshodet fra Harpoonmissilet innen 2024.[12]
En plan ble annonsert i oktober 2016 for å legge til en eksisterende målsøker for å gjøre det mulig for ATACMS å ta ut bevegelige mål på land og på sjø[13] ble avsluttet i desember 2020 for å satse på andre missilprogram.[14]
National Defense Authorization Act for Fiscal Year 2023 autoriserte produksjon og innkjøp av opptil 1700 ytterligere ATACMS systemer.[15][16]
I oktober 2023, et år og åtte måneder etter at den Russisk-ukrainske krigen eskalerte til en Russisk invasjon, fikk Ukraina ATACMS fra USA.[17]
Bruken av disse missilene truet hele den russiske landkorridoren i sørlige Ukraina.[18] Dette medførte at flertallet av flybasene som opereres av Russland inne i Ukraina (nord for Krim) kom innenfor rekkevidde og kompliserte Russlands bruk av kamphelikoptre mot ukrainske mål.[19][20]
19. februar 2024 rapporterte NBC News at USAs president Joe Biden vurderer å gi Ukraina ATACMS med lengre rekkevidde.[21]
17. april 2024 ble det rapportert om seks eksplosjoner ved Dzhankoi (flystasjon) på Krim. Russiske milbloggere og ukrainske kilder mener at ATACMS-missiler eller ballistiske missiler ble brukt. Noen av disse missilene utplasserte klaseammunisjon. Minst seks eksplosjoner og flere sekundære eksplosjoner ble rapportert av lokalbefolkningen. Kyiv Post publiserte et bilde av kondensstriper som det antydes at var i samsvar med et styrt missil og ikke et ballistisk missil.[22]
Den 20. april 2024, etter måneder med forsinkelser, godkjente Representantenes hus ytterligere 61 milliarder dollar i utenlandsk bistand til Ukraina[23] som er rapportert å inkludere levering av ATACMS versjonen med lengre rekkevidde.[24] Den 24. april 2024 ble det rapportert at USA i hemmelighet sendte ATACMS versjonen med 300 km rekkevidde til Ukraina i mars 2024.[25][26]
| M39 Block I | M39A1 Block I | M48 QRU | M57 Block IA Unitary | |
|---|---|---|---|---|
| Masse | 1 667 kg (3 675 lb) | 1 318 kg (2 906 lb) kg (2,906 (est) | Ukjent | Ukjent |
| Lengde | 3,975 m (13 ft 0,5 ") | |||
| Diameter | 610 mm (24 ") | |||
| Målsøkertype | INS | GPS-støttet INS | ||
| Stridshode | 950 x M74 småbomber[note 1] | 300 x M74 småbomber | WAU-23/B enhetlig stridshode | |
| Vekt på stridshode |
591 kg (1 303 lb) | 174 kg (384 lb) | 214 kg (472 lb) | |
| Fuse | M74 APAM-bomber, hver av dem initiert av en M219A1E1-fuse | FMU 141/B-punkt detoneringsfuse | Tri-modus (detoneringspunkt, nærhet og forsinkelse) fusjon | |
| Motor | Fast drivstoff rakettmotor | |||
| Max hastighet | Mach 3 | Ukjent | Ukjent | Ukjent |
| Minimum rekkevidde | 25 km (16 mi) | 70 km (43 mi) | ||
| Maksimal rekkevidde | 165 km (103 mi) | 300 km (190 mi) | 270 km (170 mi) | 300 km (190 mi) |
| MGM-140 ATACMS | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Type | Rocket artillery Tactical ballistic missile | ||
| Opphavsland | USA | ||
| I tjeneste | 1991–present[1] | ||
| Brukt av |
| ||
| Kriger | * Gulf War
| ||
| Designer | Ling-Temco-Vought | ||
| Designet | 1986 | ||
| Enhetsomkostning | M39: $820,000 (FY1998)[40] (or ~$1,476,000 FY2022) M57: ~$1,700,000 (FY2021)[41] | ||
| Diameter | 24 tommer (610 mm) | ||
| Maksimal rekkevidde | 190 mi (300 km) | ||
| Vingespenn | 55 tommer (1,4 m) | ||
| Makshøyde | 160 000 ft (50 km)[42] | ||
| Hastighet | In excess of Mach 3 (0,6 mi/s; 1,0 km/s)[42] | ||
I mars 2016 annonserte Lockheed Martin, Boeing og Raytheon at de ville tilby et missil for å møte kravene til den amerikanske hærens Long Range Precision Fires prosjektkrav for å erstatte ATACMS. Missilet vil bruke avansert fremdrift for å flytere raskere og lenger, opprinnelig ut til 500 km,[43] samtidig som den er tynnere og slankere, og øker bestykningen til to per pod, og fordobler antallet som kan bli tatt med av M270 MLRS og M142 HIMARS lansere.[44][45]
Lockheed og Raytheon skulle testskyte sine innlegg for det omdøpte Precision Strike Missile (PrSM) programmet i 2019, med det valgte våpenet planlagt å oppnå Initial Operational Capability i 2023. Den første PrSM vil bare kunne treffe stasjonære mål på land, men senere versjoner vil spore bevegelige mål på land og sjø.[46] Med USAs fratreden fra INF-avtalen i august 2019,[47] ble det annonsert at rekkevidden på PrSM ville bli økt utover den "499 km" begrensningen som tidligere ble pålagt av avtalen.[48]
I juni 2020 hadde den amerikansk hæren begynt å teste en ny multi-modus søker - en oppgradering til Precision Strike Missile. missilet vil komme i bruk i 2023. Den oppgraderte søkeren forventes å være en del av en stor programforbedring planlagt for 2025.[49] I juli 2021 annonserte USA at Australia hadde blitt partner i PrSM-programmet med den australske hæren, og undertegnet en memorandum om forståelse for Increment 2 av programmet med USAs hærs forsvarseksport- og samarbeidsmyndighet, og bidro med 54 millioner amerikanske dollar.[50][51] Storbritannia annonserte sine intensjoner [52] å sette PrSM i bruk fra 2024 som en del av en oppgradering til den britiske hærens M270 MLRS.[53]
Bahrains hær kjøpte 30 M39-serien ATACMS i 2000 og 110 M57 ATACms i 2018.[54][55] 
Den greske hæren opererer 165 km variant.[56][57][58]
I 2002 kjøpte den sørkoreanske hæren 111 ATACMS Block I og 111 ATAcMS Block IA-missiler for M270 MLRS.[59]
Den rumenske hæren kjøpte 54 M57 ATACMS, som alle ble levert innen juni 2022.[60][61][62]
Den polske hæren kjøpte 30 M57 ATACMS, som alle ble levert innen juni 2022.[63] Andre 45 M57 ATACMS ble bestilt i februar 2023.[64] 
Den tyrkiske hæren[65] bruker ATACMS Block IA.[66][67] 
Qatars forsvar kjøpte 60 M57 ATACMS i 2012[68]
De forente arabiske emirater kjøpte 100 M57 ATACMS i 2014[69]
USAs hær og United States Marine Corps er begge ATACMS-operatorer. 
Ukrainas forsvar opererer ATACMS M39 Block I; disse ble brukt i kamp for første gang 17. oktober 2023 [70][71]
I mai 2022 bestilte Australia 20 M142 HIMARS bæreraketter for den australske hæren med 10 M57 ATACMS enhetsraketter og annen MLRS ammunisjon i en kontrakt på AU$545m (US$385m)..[72]
En forespørsel fra Estland om å kjøpe opptil 18 M57 ble godkjent i juli 2022.[73]
En forespørsel om å kjøpe 10 M57 ATACMS missilpods ble godkjent i oktober 2023.[74]
En forespørsel fra Litauen om å kjøpe opptil 18 M57 ble godkjent i november 2022.[75]
Bestilte 18 M142 HIMARS utskytningsramper med 40 M57 ATACMS missilpods sammen med annen MLRS-ammunisjon (M30A2, M31A2) for en estimert kostnad på 524 millioner USD i april 2023.[76]
I oktober 2020 godkjente det amerikanske utenriksdepartementet salget av 64 M57 ATACMS til Taiwan.[77]
En finsk kontrakt for 70 raketter ble avlyst på grunn av høye priser i mars 2014.[78]
En forespørsel om å kjøpe 80 M57 ATACMS-kapsler ble godkjent i februar 2023. I mai 2023 kjøpte den nederlandske hæren 20 PULS flerrørs rakettkastere laget av Israels Elbit Systems i stedet.[79][80][81][82][83] Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
