Lucretius
From Wikipedia, the free encyclopedia
Lucretius eller Lucrets, egentlig Titus Lucretius Carus (født ca. 95 f.Kr., død ca. 55 f.Kr.[1]) var en romersk poet og filosof. Hans eneste kjente verk er det episk-filosofiske De Rerum Natura, Om verdensaltet eller Om tingenes natur: verdensaltets tilblivelse, naturfenomenene, menneskets sjel og ånd som dør med legemet, sanseiakttagelsens vesen, samfunnets opprinnelse og kulturens utvikling.
Titus Lucretius Carus | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | ca. 95 f.Kr. Pompeii | ||
Død | ca. 55 f.Kr. Roma | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, filosof, skribent ![]() | ||
Ektefelle | Lucilia | ||
Nasjonalitet | Romerriket | ||
Æra | Den hellenistiske perioden | ||
Region | Vestlig filosofi | ||
Hovedinteresser | etikk, metafysikk | ||
Påvirket av | Demokrit, Epikur, Empedokles | ||
Påvirket hvem | Epikureismen, Cicero, Ovid, Vergil, George Santayana | ||
Lucretius skiller seg fra sine samtidige med at han levde så avsondret at ettertiden vet stort sett ingenting om ham annet enn hans posthume dikt. Tradisjonen vil ha det til at hans isolasjon skyldes lettere tilstander av sinnssykdom og at han begikk selvmord. Hans store dikt Om verdensaltet vitner derimot ikke om sinnssykdom, men er tvertimot et viktig og langt læredikt på heksameter, rundt 7400 linjer i alt, som med ekstatisk henførelse forkynner Epikurs materialistiske lære. Budskapet er at Epikur gir trøst til menneskene og at gudene og døden er ikke noe som man bør frykte.