italiensk-amerikansk mafialeder (1897-1962) From Wikipedia, the free encyclopedia
Charles «Lucky» Luciano (født Salvatore Lucania 24. november 1897 i Lercara Friddi øst for Corleone på Sicilia, død 26. januar 1962 i Napoli) var en italiensk-amerikansk mafioso og forbryter.
| Lucky Luciano | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Salvatore Lucanio 24. nov. 1897[1][2]  Lercara Friddi, Palermo, Sicilia, Italia | ||
| Død | 26. jan. 1963[3][1][2] (65 år) Napoli, Italia | ||
| Beskjeftigelse | Gangster, crime boss, racketeer, spritsmugler, narkotikabaron, loan shark | ||
| Partner(e) | Igea Lissoni | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1897–1946) Italia (1946–1962) USA | ||
| Gravlagt | St. John Cemetery | ||
| Signatur | |||
 | |||
I en alder av ti år, flyttet familien fra Sicilia til USA. Luciano begynte tidlig å tjene penger ved å få andre barn til å betale for hans beskyttelse. De som ikke betalte, fikk juling. I 1916 ble Luciano medlem av «Five Points Gang», som ble mistenkt av politiet for å stå bak en rekke drap. Allerede i 1920 arbeidet Luciano for forskjellige gangstere, slik møtte han fremtidens legendariske mafiosoer som Frank Costello, Vito Genovese og Carlo Gambino. Men det Luciano ble kjent for, var å bli den første italienske gangsteren til å rekruttere jøder og andre gangstere av ikke-italiensk opprinnelse, som hans framtidige venner og underordnede. Noen av dem var Meyer Lansky og Benjamin «Bugsy» Siegel, som begge spilte en stor rolle i utviklingen av organisert kriminalitet gjennom 1900-tallet. Luciano skal ha utpresset sine egne elever på skolen for penger, men Lansky skal ha nektet og forsvart seg mot den tøffe Luciano. Etter den dagen, fikk Luciano et helt annet perspektiv på jøder og utlendinger fra andre kulturer, og skal ha blitt imponert av den tøffe gutten. Lansky introduserte Luciano for Siegel og de ble alle bestevenner med Costello, Adonis, Anastasia og Lucchese. Ved å begynne å organisere gambling, prostitusjon, smugling av våpen, narkotika og alkohol, var Luciano og hans gjeng «The Young Turks», godt på vei oppover i underverdenen i New York City.
På begynnelsen av 1920-tallet, ble «The Young Turks» og Luciano oppsøkt av Arnold Rothstein, som var kjent for å fikse idrettsresultater «World Series» i 1919. Rothstein hadde fabrikker i Skottland som produserte whisky, og ville distribuere den i New York, og dette var i forbudstiden i USA. Rothstein var også av jødisk opprinnelse og hadde en hjerne som utkonkurrerte alle. På denne tiden var det to store bosser i New York som dominerte all organisert kriminalitet, begge med over 500 soldater på hver side og begge var desperate til å slå ut den andre. Den ene var Joe «The Boss» Masseria og den andre var Salvatore Maranzano. Spenningen hadde vært stor mellom dem helt siden begynnelsen på 1920-tallet og Rothstein ville derfor ikke oppsøke noen av dem, siden han trodde han kunne blitt drept. Men Luciano hadde jødiske partnere og var ikke kjent for å ha tatt parti mellom enten Masseria eller Maranzano. Luciano og Rothstein ble straks partnere og tjente sammen store beløp på den ulovlige distribusjonen av whisky.
Men dette førte også til at Charlie Luciano og «The Young Turks» etter hvert ble oppfattet som rivaler av de to store forbryterlederne, og de ville ha en andel av den ulovlige brennevinsdistribusjonen.
På midten av 1920-tallet ble Luciano med Masseria og ble slik en del av de store familiene som hersket i New York. Luciano valgte Masseria på grunn av den store whisky-handelen de hadde, var det en intens kamp om å kontrollere den. Luciano ble en av lederne i en gjeng kalt «Morello-gjengen» som Masseria var overhode for. Maranzano mislikte sterkt den nye alliansen og etter flere drapsforsøk på både Luciano og vennene hans, bestemte Luciano seg for å drive sitt eget spill. Han satte opp operasjoner rundt omkring i New York, men ble kidnappet av Maranzanos menn som både knivstakk og slo ham. Luciano ble lagt igjen ved Staten Island for å dø, men overlevde og klarte å komme seg til et sykehus. «Jeg var heldig», sa Luciano til Lansky, og Lansky svarte: «Ja, du er 'Lucky Luciano'».
Luciano sverget hevn over Maranzano, og forsto at hans kjære venn Gaetano «Tommy» Reina, en annen mellomleder i Masserias organisasjon, hadde også spilt begge sider og forrådt ham til Maranzano. I tillegg hadde Rothstein blitt myrdet på sitt hotellrom, angående en spillegjeld, men det er aldri blitt bevist om det bare var rykter eller om Maranzano eller Masseria hadde noe å gjøre med det. Dette førte til at Luciano skjønte at det brant under føttene på ham, og måtte prøve å komme ut av den trusselen han var i fra dem begge. Han sendte en av sine «Turks» for å drepe Reina, og dette var den fremtidige mafiabossen Vito Genovese. Drapet på Reina utløste bandekrigen Castellammarese-krigen i 1926.
Utdypende artikkel: Castellammarese-krigen
I 1926 brøt Castellammarese-krigen ut og i denne satte Masseria opp imot Maranzano, mens Luciano og hans «Young Turks» sviktet begge sider og drømte om hvordan de kunne gjøre det større. Luciano fikk igjen Masserias tillit ved å redde livet hans, i et arrangert attentat. Slik kunne Luciano igjen spille begge sider ut mot hverandre til sin egen fordel og avtalte med Maranzano at han bare kunne drepe Masseria om han fikk bli nestleder for Maranzano. Maranzano gikk med på dette og 15. april 1931, ble Masseria med Luciano til en italiensk restaurant på Coney Island for å spise middag. Etter hvert som klokken nærmet seg, unnskyldte Luciano plutselig seg og måtte på toalettet. Sekunder etter kom Benjamin «Bugsy» Siegel, Vito «Vitone» Genovese, Joe «Joey A» Adonis og Albert «Mad Hatter» Anastasia inn i lokalet og drepte Masseria etter ordre fra Luciano. Morderne skal ha blitt kalt «De Fire».
Slik vant Maranzano krigen, og ble utnevnt til «Capo di tutti Capi», (Boss of all Bosses, sjef over alle sjefer), og satte Luciano som sin nestleder. Men Luciano var smart og visste at Maranzano ville gå lei av ham og vennene hans pga. deres første møter. Derfor sendte Luciano sine «Fire» igjen, men denne gangen med Meyer Lansky, og drepte Salvatore Maranzano, 10. september 1931, seks måneder etter han hadde blitt «sjef over alle sjefer». Slik ble Luciano automatisk satt på toppen av underverden i New York, og begynte å finansiere sine drømmer innen organisert kriminalitet.
Med Masseria og Maranzano ute av veien, kunne Luciano gjennomføre sin visjon om å omorganisere mafiaen, ikke bare i New York, men i hele USA. Hans visjon gikk ut på å dele opp familiene til forskjellige territorier med sine egne forbryterhierakri, tilsvarende tidlige føydalsamfunn. Dette skulle være med på å forhindre flere store kriger som hadde herjet på 1920-tallet. Han kalte den «Kommisjonen» og de fem familiene het: Luciano, Mangano, Gagliano, Bonanno og Profaci.
Slik ble det fred mellom de ulike forbrytergrupperingene, med mindre drap, mindre problemer og mindre fiender. Men i 1935 ble en jødisk gangster og mafiaboss Dutch Schultz, også kalt «Ølbaronen fra Bronx», stilt for retten av en New York-aktor, Thomas Dewey. Shultz ville unngå fengsel og bestemte seg for å arrangere Deweys død, men Luciano og de andre familiene visste at dersom Shultz drepte Dewey, ville dette kunne endre på forbryterorganiseringen og kunne føre til ny krig mellom gruppene. Luciano og «Kommisjonen» bestemte derfor for å ofre Shultz, men dette førte til at Dewey rettet sin oppmerksomhet mot Charlie «Lucky» Luciano som på dette tidspunktet var den største forbryteren i New York. Politiets arbeid mot Luciano ga etter hvert resultater, og i 1936 fikk Luciano en dom for hallikvirksomhet. Han fikk en dom på 30-50 år, men han fortsatte sin virksomhet fra fengselet, med fokus på narkotikahandel, ulovlig gambling, infiltrasjon og terrorisering av fagforeninger, hvitvasking av penger, ulovlig byggefirmaer, beskyttelsespenger, ran og kapring av lastebiler.
I 1942 ble et fransk slagskip senket i havnen i New York, og denne havnen ble kontrollert av den organiserte kriminaliteten. Det var frykt for at det var tyske ubåter utenfor kysten og var sabotasje ved havna. Myndighetene i New York oppsøkte Meyer Lansky, Frank Costello og Vito Genovese. Frank Costello gikk også under kallenavnet «The Prime Minister» (statsministeren), og han var blitt ny leder av Luciano/Costello-«familien». Myndighetene håpet Lansky og Costello ville samarbeide med myndighetene for å sikre havnen og ville at de skulle snakke med Luciano i fengselet. Genovese og Costello avfeide ideen helt, men Lansky forstod at dette ville kunne gi dem fordeler senere. Lansky og Costello presenterte ideen for Luciano som først ikke likte ideen, men lot seg overtale av Lansky, ombestemte han seg. Han sendte derfor bud til sine kontakter på Sicilia og resten av Italia om å hjelpe de allierte styrkene i kampen mot Mussolini og Hitler.
Da krigen var over i 1945, og etter 10 år i fengsel, søkte Luciano om løslatelse. I denne saken ga hans samarbeid under krigen fordeler, og han ble løslatt, på betingelse av at han aldri måtte komme tilbake til USA. Luciano tok tilbudet, og fikk under avskjedsfesten høre om det berømte «Flamingo-problemet». Benjamin «Bugsy» Siegel hadde reist til Hollywood og organiserte gambling, prostitusjon og fagforeninger. Samtidig hadde han lånt 5 millioner dollar av Lansky og Luciano, uten at Luciano engang visste det, for å bygge et kasino i Nevada som han kalte «The Flamingo». Lansky hadde advart Siegel flere ganger om at dette ville koste store penger, men Siegel hadde ikke hørt etter. Luciano advarte ham om å ikke satse mer av pengene hans på dette prosjektet som Luciano ikke hadde noe tro på, og Siegel ga etter.
Luciano likte seg i Italia. Det var fredelig og nok av gamle venner. Men Luciano hadde ikke gitt opp organisert kriminalitet, og satte opp nye butikker på Sicilia som spesialiserte seg på å lage dukker som ble fylt med heroin og kokain fra Tyrkia. Planen var at disse skulle fraktet over til Cuba, hvor det ble smuglet inn i USA. Men tidene hadde forandret seg, og planene for Cuba skulle finansieres. Etter to år i Italia, reiste Luciano til Havanna for å delta på den såkalte Havannakonferansen med lederne i de fem familiene og resten av «kommisjonen» for å snakke om narkotikaen, Cuba og «Bugsy» Siegels egenrådighet. Møtet ble arrangert under dekke av å skulle være en feiring av Frank Sinatras karriere, da Sinatra var en av Lucianos hemmelige venner. Sinatra møtte opp med 2 millioner dollar i en koffert til Luciano og snakket med ham i flere timer.
Det var i den øverste leiligheten i hotellet at Luciano, Lansky, Costello og Vincent Mangano bestemte seg for å organisere sin egen dødspatrulje. Denne gikk under kallenavnet «Murder Inc», og skulle de drepe alle som stod i veien for mafiaens virksomhet. Det var både italienere og ikke-italienere med i gruppen. Mangano foreslo at hans egen nestkommanderende, Albert «Mad Hatter» Anastasia, skulle lede gruppen og fikk gjennomslag for dette. Det blir antatt at «Murder Inc» skal ha stått bak drapene på 500 mennesker fra 1940-tallet, og fram til 1960-tallet.
Kommisjonen behandlet deretter «Bugsy» Siegel og Flamingo-problemet. Siegel hadde åpnet kasinoet på julaften og ingen hadde reist helt ut i ørkenen for å bo på et hotell. Hele ideen var en fiasko, og for Luciano var penger viktigere enn vennskap. 20. juni 1947 ble Siegel skutt og drept i sitt eget hus i Hollywood. Lansky overtok «The Flamingo», siden det aldri kom til å bli noe stort. Men dette ga grunnlaget for utviklingen av Las Vegas som ferieby og ga etter hvert enorme fortjenester. Slik hadde «Bugsy» Siegel hatt rett hele tiden.
Politiet fanget opp at Luciano var på Cuba, og han ble sendt tilbake til Italia for konstant overvåkning. Luciano opplevde at han hadde spolert hele narkotikaoperasjonen via Cuba. Butikkene hans ble stengt, og 13 menn på en båt over til Cuba med 5 millioner dollar i heroin ble arrestert. Ut mot 1950-tallet, ble det mer og mer vanskelig for den organiserte kriminaliteten, særlig i Mangano-«familien». Både Vincent og Philip Mangano hadde blitt brutalt myrdet av Albert Anastasia, men han forklarte foran «Kommisjonen» at dette var i selvforsvar. I tillegg fikk han støtte fra Costello, da han trengte muskler til å forsvare seg mot Vito Genovese. Luciano/Costello-familien var blitt delt i to grupperinger: Costello- og Genovese. Genovese følte seg forbigått da Luciano valgte Costello som boss for familien og ikke ham, og Costello trengte allierte for å hamle opp med Genovese. Slik ble det tøff spenning i underverdenen igjen. Anastasia plasserte Carlo Gambino som sin nestleder i 1952 og fortsatte med Costello-alliansen og narkotikaen. Samtidig ble det oppdaget at Luciano hadde brutt løslatelsen sin igjen, og ble plassert i en 24-dagers arrest i en leilighet i Roma. Lansky besøkte ham i 1956 for å fortelle om sine planer for Nevada, Cuba og Florida, da de fikk melding om at Costello var blitt skutt av Vincent «Chin» Gigante på ordre fra Vito Genovese. Costello hadde blitt truffet i hodet, men vært i stand til å komme seg vekk fra åstedet. Costello var blitt skremt og svekket og fikk tillatelse av «Kommisjonen» til å pensjonere seg, dermed var veien klar for Vito «Don Vito» Genovese til å ta over forbrytergruppen.
Med Costello ute av veien, begynte Anastasia å miste tillit i miljøet. Noen mente han var blitt for gal, og at alt han ville var å drepe folk, selv for den minste ting. Derfor oppsøkte Costello og Lansky den fengslede Luciano igjen for hjelp til å «ta seg av» deres gamle venn Anastasia, som hadde fått kallenavnet «Lord High Executioner» blant sine mange fiender. Luciano ga tillatelse til dette, og Costello fikk Anastasias nestekommanderende, Carlo Gambino på sin side. Dermed var veien klar for Gambino, som arrangerte drapet på Anastasia i Park Sheraton Hotel i New York den 25. oktober 1957. (Anastasia-mordet ble ikke oppklart før i mai 2007). Gambino satte seg selv som boss, og familien byttet navn til Gambino-familien, akkurat som Genovese.
Men Luciano/Lansky/Costello-alliansen var ikke ferdige ennå. I all hemmelighet lurte de Genovese i en narkotikafelle, der den ene selgeren var en politi-informant. Genovese ble raskt arrestert og fikk ikke nok tid til å organisere drapene på Costello, Gambino og Luciano, de nå mektigste medlemmene i Kommisjonen. Alt håp var ute for Genovese, som fikk en dom på 10 år.
Lucianos skrantende helse gjorde omorganiseringer nødvendig. Luciano hadde fått et hjerteinfarkt og ble snart ute av stand til å fungere som «Capo di tutti Capi». Derfor organiserte han, gjennom Costello og Lansky, et nytt møte for lederne innen organisert kriminalitet, i den såkalte «Kommisjonen». Møtet ble avholdt på en gård i Apallachiene på landsbygda i New York, eid av Joe Barbara, og skulle avklare hvem som var sterk nok til å omorganisere hele underverdenen. FBI var imidlertid klar over denne samlingen, og stormet møtet og arresterte 50 ledere, også fra de fem familiene. Bare Carlo «Don Carlo» Gambino klarte å komme seg unna, men han ble ikke sett på en som kunne stå for koordineringen av kriminaliteten. Men ved hjelp fra Luciano lyktes han allikevel, særlig etter at virksomheten var såpass svekket etter FBIs aksjoner.
I 1962 døde Charles «Lucky» Luciano i en alder av 64 år av et hjerteinfarkt etter dårlig helse de siste årene. Dette skjedde ved Napoli internasjonale lufthavn. Han ble begravet på St. John's Cemetery i New York.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
