Lucius Apuleius Platonicus
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Lucius Apuleius Platonicus (født ca. 125, død ca. 180) var en latinsk forfatter, hovedsakelig kjent for sin pikareske roman Metamorphoses eller Det gyldne esel (latin Aureus Asinus, hvor aureus – gyllen – har den latinske bibetydning av velsignet lykke). Han var sterkt opptatt av mystikk og filosofi, spesielt Platon, og representerte en egen tumor Africus, en afrikansk svulstighet i latinsk litteratur: en barokk preget av snirklet, overlesset og ordrik stil med ordspill, synonymer og rim.
Hans bok Metamorphoses (Forvandlinger) må ikke forveksles med en bok med samme tittel av poeten Ovid. Det er av blant annet av denne grunn at Metamorphoses helst refereres til under tittelen Det gyldne esel.
Lucius må heller ikke forveksles med Lucius Apuleius Saturninus, som i 100 f.Kr. forsøkte å styrte republikken.
Apuleius var født i Madaurus (Mdaourouch), i hva som senere ble Algerie) i Nord-Afrika, og som en romerifisert berber beskrev han seg selv som halvt numidisk, halvt gaetuliansk, det latinske navnet på en lokal berbisk stamme. Madaura var en romersk koloni i Numidia ved den nordafrikanske kysten på grensen av Gaetulia som er hovedsakelig ørken. Det er den samme colonia hvor Augustin av Hippo senere mottok deler av sin tidligste utdannelse, og selv om det lå et godt stykke unna den romerifiserte kysten er det i dag et sted med romerske ruiner. Detaljer om Apuleius’ liv kommer hovedsakelig fra hans forsvarstale (se nedenfor) og et verk kalt Florida som består hovedsakelig av deler fra hans beste taler. Det er også noen som tolker biografiske detaljer i hans tilsynelatende selvbiografiske roman, men det ligger i sakens natur at et litterært verk er ikke og har aldri vært en sannferdig kilde.
Apuleius arvet en betydelig formue fra sin far, en provinsiell øvrighetsperson. Apuleius studerte til en akademisk grad i Kartago (hvor han senere bosatte seg) og deretter i Athen hvor han studerte platonisk filosofi og andre emner. Deretter reiste han til Roma for å studere latinsk retorikk og sannsynlig også opptrådte som advokat i rettssalene en tid før han dro tilbake til sitt hjemland i Nord-Afrika. Han dro på omfattende reiser rundt i Lilleasia og i Egypt for å studerte filosofi og religion, men forbrukte samtidig også hele sin arv.
Han ble innviet og opptatt i flere mysteriekulter, blant annet dionysiske mysterier.[5] Han var en prest av Aesculapius[6], sacerdos provinciae Africae (prest av provinsen Kartago). I Egypt plukket han opp en interesse for Isiskulten som han senere fremmet i romanen Den gylne esel.
Gjennom en studiekamerat ble han kjent med dennes mor, en rik enke fra Tripolis og han giftet seg med henne. Da studiekameraten senere døde rykket hans slektninger inn, ettersom de ville ha vært hans arvinger om ikke Apuleius sto i vegen. De anklaget Apuleius for mord på kameraten og for at han hadde lokket til seg enken ved hjelp av magi og hekseri. Under rettssaken forsvarte Apuleius seg selv på glimrende retorisk vis og ble frikjent. Han var øyensynlig begeistret for sin egne evner og seier og utga forsvarstalen som bok; Apologia (En avhandling om magi). Forsvarstalen har svært lite med magi å gjøre, og langt mer om å rive sine motstandere ned med lystig spott. Det er et av mest muntre eksempler på latinsk juridisk retorikk som er blitt bevart, om man ser bort fra Cicero, og det plasserte Apuleius blant de store humorister i sin tid.
Hans verker er blant annet De deo Socratis (Om Sokrates' gud), Apologia, Florida, De Platone et eius dogmate (Om Platon og hans lære), og muligens et verk ved tittelen De Mundo (Om Universet).[7]
Metamorphoses eller Det gylne esel er den eneste latinske roman som har overlevd i sin helhet fra antikken. Det er et fantasirikt, uærbødig og muntert verk som handler om de pussige eventyrene til en person ved navn Lucius fra Korinth som eksperimenterer med magi og ved et uhell blir forvandlet til et esel (derav tittelen). I skikkelsen som esel hører og ser han mange uvanlige ting inntil han slipper unna sin forlegne knipe på en heller uventet måte. Som esel må den selvopptatte Lucius gjennomgå mye da eselet i antikken var det dyret som sto lavest på rangstigen. Det er med andre ord en samfunnsskildring fra den nederste bunn.
Han reddes derimot av Isis som krever i belønning at Lucius slutter seg til kulten, noe han også gjør. Apuleius gir en lengre utredning om hans innvielse i Isiskulten, noe en del lesere ser som selvbiografisk for forfatteren selv, noe det delvis kan være, men det kan også være et uttrykk for at han driver en satirisk advarsel mot for intens dyrkelse av gudinnen.
Innenfor rammefortellingen er det mange litterære digresjoner, den lengste av disse er den velkjente eventyrfortellingen om Amor og Psyke, det vil si Kjærligheten og Sjelen. De innledende ordene forteller at det er et eventyr: Erant in quadam civitate rex et regina... – «Det var en gang en konge og en dronning i en by...»
Eventyret er kjent fra ulike steder i verden og inngår som en viktig del av den greske mytologien. Fortellingen minner også om eventyret om Kvitebjørn kong Valemon hos Asbjørnsen og Moe. Det kjennes også i eventyret om prins Ahmed og feen Paribanu i Tusen og en natt. Hos Apuleius får eventyret dog et rent kjærlighetsmotiv.
Også fortellingen om eselet er kjent fra andre kilder, blant annet de greske som Apuleius var påvirket av. Under tittelen Lucius og eselet er det bevart en novelle som er blitt tillagt forfatteren Lukian av Samosata, men som neppe er av ham (forfatteren kalles derfor for «Pseudo-Lukian»). Den er sannsynligvis en bearbeidelse av en nå tapt roman. Antikken hadde ikke det samme strenge kravet til ideenes originalitet som i våre dager. Det som betydde noe var hva man gjorde med dem, og Apuleius har øyensynlig forbedret fortellingen, gitt den sitt preg og utvidet den med flere novellistiske episoder.
Med Det gylne esel som kombinert reise- og kjærlighetsfortelling har Apuleius gitt inspirasjon til ettertidens forfattere og bidratt til romanens utvikling, i først og fremst Boccaccios Decameronen (1348–1353) og Cervantes' Don Quijote (1605), men også Fieldings Tom Jones (1749) og dermed på den moderne roman.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
