amerikansk rekognoseringsflytype From Wikipedia, the free encyclopedia
Lockheed SR-71 var et avansert amerikansk strategisk rekognoseringsfly med lang rekkevidde og mulighet til å fly i Mach 3. Flyet var en videreutvikling av Lockheed A-12 og Lockheed YF-12 utviklet av Lockheeds utviklingsavdeling «Skunk Works», som også var ansvarlig for utviklingen av U-2. Clarence «Kelly» Johnson var ansvarlig for mange av konseptets hoveddesign. SR-71 var konstruert for å redusere synligheten på radar. SR-71 tjenestegjorde i USAF fra 1964 til 1998, og i NASA mellom 1971 og 1999. I alt ble 32 fly produsert. 12 av disse gikk tapt i ulykker, men ingen som følge av fiendtlig aktivitet. Flyet innehar en rekke hastighetsrekorder.
SR-71 "Blackbird" | |||
---|---|---|---|
Informasjon | |||
Rolle | Strategisk rekognosering | ||
Produsent | Lockheeds Skunk Works | ||
Designet av | «Kelly» Johnson | ||
Første flyvning | 22. desember 1964 | ||
Introdusert | 1966 | ||
Utfaset | 1998 | ||
Brukt av | United States Air Force NASA | ||
Antall produsert | 32 | ||
Utviklet fra | Lockheed A-12 |
SR-71 ble forutgått av en serie fly som, selv om de utseendemessig var like, hadde forskjellige bruksområder.
Oxcart var et CIA-prosjekt som fløy første gang i 1962 og ble avsluttet i 1968.
Kedlock var kodenavnet på en planlagt avskjæringsjagervariant av A-12 for USAF. Tre fly ble tatt fra A-12s produksjonslinje for konvertering til AF-12. I 1963 gjennomgikk USAF flytypebetegnelsene, og prefikset AF ble erstattet av YF. YF-12A fløy første gang 7. august 1963. Prosjektet var så hemmelig at da president Johnson annonserte flytypen i en tale 29. februar 1964, ble det presentert som «A-11». Flyet skilte seg fra A-12 ved at det var toseters, og hadde rom for tre luft-til-luftraketter av typen AIM-47.[1]
F-12B var planlagt som produksjonsversjonen av prototypen YF-12. 93 fly ble bestilt av USAFs Aerospace Defence Command. Antallet AIM-47-raketter var utvidet til fire. Men bevilgningen ble stanset av forsvarsminister McNamara. I januar 1968 ble Lockheed beordret til å stanse arbeidet med YF-12 og F-12. Dette ble kort tid seinere fulgt opp med ordre om å destruere produksjonsutstyret til flytypene.[2]
Tagboard var kodenavnet på et program iverksatt av CIA. Prosjektet skulle erstatte bemannede overflygninger av uvennlige territorier etter nedskytningen av Francis Gary Powers 1. mai 1960. Konseptet besto av en ramjet-drevet drone, D-21, som skulle launches fra et moderfly, M-21, som var en ombygd A-12. Dronen var bruk-og-kast, men inneholdt en kapsel bestående av kamera, navigasjonssystem, flygekontrollsystem, telemetrisystem og redningsskjerm som skulle slippes over et forutbestemt område.
Første flygning med M/D-21 ble gjennomført ved Area 51 22. desember 1964, samme dag som SR-71 fløy første gang i Palmdale. 30. juli 1966 inntraff et uhell ved en launch. Dronen traff moderflyet rett etter avfyring. Både flygeren og avfyringsoffiseren kom seg ut i utskytningssetene, men avfyringsoffiseren druknet før han kom seg i redningsflåten. Dette markerte slutten på M/D-21-prosjektet, da risikoen ble avgjort å være for stor.
Prosjektet gikk videre under kodenavnet Senior Bowl, der det ble gjort forsøk med å slippe D-21 fra B-52 bombefly, men i mars 1971 ble prosjektet kansellert. Det ble produsert to M-21, hvorav ett gikk tapt, og i alt 38 D-21-droner. Disse ble enten destruert eller sendt til museer.[3]
Utdypende artikkel: Pratt & Whitney J58
SR-71 brukte et drivstoff kalt JP-7. Det var et spesialdrivstoff med høyt tenningspunkt. For å antenne drivstoffet, trengtes et lettantennelig komponent, trietylboran. Hver gang flyet skulle startes, eller ved tenning av etterbrenner, måtte en dose trietylboran blandes inn i drivstoffet. Hver motor hadde en doseringspumpe med 16 doser trietylboran.
Flyet hadde seks hoveddrivstofftanker i tillegg til en sump. Tankene lå etter hverandre i flyskroget og vingene. Den fremste ble kalt tank 1a, deretter fulgte 1 til 5. Plassert under tankene 4 og 5 lå vingetankene 6a og 6b. Sumptanken lå bakerst som tank 6. Til sammen rommet tankene 80 285 lbs med drivstoff. 16 pumper distribuerte drivstoffet mellom de ulike tankene. Forflytningen av drivstoff ble benyttet for dels å holde tyngdepunktet under kontroll, og dels for å kjøle ned komponenter.[4]
Nesepartiet på flyet var utbyttbart, og rommet tre varianter av overvåkingsutstyr. I tillegg hadde flyet åtte rom, eller bays, for overvåkningsutstyr. Hovedkameraet, fra Itek, hadde til å begynne med en brennvidde på 36 tommer, men dette ble seinere byttet ut med ett med brennvidde på 48 tommer.[5]
SR-71 tok i bruk et mer avansert utskytingssete enn A-12. Derfor ble det utviklet en ny fulltrykksdrakt av David Clark Company. Drakten fikk betegnelsen S901J.[6] Draktene var ikke skreddersydd, men kom i 12 størrelser. Det ble ialt produsert 148 S901J-drakter.
I 1978 ble draktene erstattet med S1030. Disse var i bruk til 1996. 115 S1030-drakter ble produsert. En variant av S1030, S1030A, ble benyttet av NASA på de fire første romferdene.[7]
I 1989 kom S1031C, som også ble brukt av mannskapene på U-2-flyene. S1034 kom i 1996, og ble benyttet den korte perioden flyet fortsatt var aktivt hos NASA.[8]
31 fly ble opprinnelig produsert mellom oktober 1963 og mai 1967, da det siste flyet ble rullet ut.[9] I februar 1968 mottok Lockheed et brev fra USAF med instruks om å destruere produksjonsutstyret for SR-71, A-12 og F-12.[10]
Det 32. og siste flyet ble satt sammen av deler fra frampartiet av en statisk testmaskin og bakparten på en YF-12. Dette ble nødvendig da det ene av to treningsfly havarerte i 1968.
SR-71 hadde en rekkevidde på 3200 nm[bør utdypes][11] uten påfylling av drivstoff. For å rekke fram til målet, var flyet derfor avhengig av lufttanking.
54 fly av typen KC-135A ble bygget om for å fylle drivstoff på SR-71. Disse fikk betegnelsen KC-135Q. Etter en motoroppgradering fikk de betegnelsen KC-135T.[12]
4200th Strategic Reconnaissance Wing ble opprettet på Beale Air Force Base 1. januar 1965. Et år seinere, 7. januar 1966, ankom det første SR-71B treningsfly, mens den første SR-71A-maskinen ankom Beale i april. 25. juni 1966 byttet enheten navn til 9 Strategic Reconnaissance Wing.[13] Seint i 1967 var samtlige av de 31 opprinnelig bestilte flyene levert.[14]
På slutten av 1980-tallet begynte USAs etterretningsorganer å se på hvordan de skulle prioritere midler. En følge av dette var at all SR-71-virksomhet, med unntak av egentrening for eksisterende mannskaper, opphørte 1. oktober 1989 i påvente av finansbudsjettet for budsjettåret 1990. Dette viste at midlene til SR-71-programmet var trukket. Dermed ble all aktivitet med flytypen stoppet 22. november. SR-71 ble offisielt pensjonert ved en seremoni på Beale 26. januar 1990.[15] Av de 31 opprinnelige flyene gjensto 20. Disse ble av flyvåpenets øverste militære leder, general Welch, beordret destruert. Men da Lockheed fortalte ham at kostnadene for dette ville komme opp mot 67 millioner dollar per fly, kom han til at flyene skulle fordeles til museer.[16]
En første henvendelse fra NASA om å få et SR-71 kom 29. desember 1970. Hensikten var å avfyre skalamodeller av den kommende romfergen. Et fly ble avgitt i juli 1971. I NASA fikk det typebetegnelsen YF-12C.[17] Etter 88 testflygninger ble flyet pensjonert 28. september 1978. Det står utstilt ved Pima Air Museum.[18]
Etter deaktiveringen i USAF i 1990 ble tre fly overført til NASA.
29 av de 32 flyene som ble produsert, var SR-71A. Av disse ble ett fly, artikkel nummer 2010, ombygd til Big Tail. Dette var et forsøk på å få med mer overvåkingsutstyr plassert i halen på flyet, samt mulighet for real-time data transfer, dataoverføring fra fly til bakke i sanntid i stedet for opptak som ble behandlet i ettertid.[19]
Etter deaktiveringen i 1990 ble det besluttet at ett av flyene, 61-7972, skulle leveres til Smithsonian's National Air and Space Museum. På leveringsflygningen fra Beale 6. mars satte flyet fire verdensrekorder:
Andre rekorder satt av SR-71:[20]
SR-71 måtte ved minst seks tilfeller[21] nødlande i Norge. Da majorene BC Thomas og Jay Reid måtte lande i Bodø 12. august 1981 med motortrøbbel, var det første gang en SR-71 landet på en europeisk flyplass utenfor Storbritannia.[22] SR-71-fly landet ytterligere tre ganger i Bodø, en gang på Andøya[23] og en gang på Sola.[24]
Liste over produserte SR-71-fly:[25]
Versjon | Serienummer | Artikkel | Første flygning | Siste flygning | Avskrevet | Bevart |
---|---|---|---|---|---|---|
SR-71A | 61-7950 | 2001 | 22. desember 1964 | 10. januar 1967 | Ødelagt i bakketest Edwards AFB | |
SR-71A | 61-7951 | 2002 | 5. mars 1965 | 22. desember 1978 | Pima Air Museum. | |
SR-71A | 61-7952 | 2003 | 24. mars 1965 | 25. januar 1966 | Ulykke Edwards AFB. Flyger reddet i fallskjerm, RSO omkom | |
SR-71A | 61-7953 | 2004 | 4. juni 1965 | 18. desember 1969 | Ulykke Edwards AFB. | |
SR-71A | 61-7954 | 2005 | 20. juli 1965 | 11. april 1969 | Ødelagt i bakketest Edwards AFB. | |
SR-71A | 61-7955 | 2006 | 17. august 1965 | 24. januar 1985 | Edwards Air Force Base | |
SR-71B | 61-7956 | 2007 | 18. november 1965 | 1998 | Kennedy AFS, Cape Canaveral | |
SR-71B | 61-7957 | 2008 | 10. desember 1965 | 11. januar 1968 | Ødelagt i landingsulykke ved Beale AFB. | |
SR-71A | 61-7958 | 2009 | 15. desember 1965 | 23. februar 1990 | Museum of Aviation | |
SR-71A Big Tail | 61-7959 | 2010 | 19. januar 1966 | 29. oktober 1976 | Air Force Armament Museum | |
SR-71A | 61-7960 | 2011 | 9. februar 1966 | 27. februar 1990 | Castle AFB | |
SR-71A | 61-7961 | 2012 | 13. april 1966 | 2. februar 1977 | Kansas Cosmosphere and Space Center | |
SR71A | 61-7962 | 2013 | 29. april 1966 | 14. februar 1990 | Imperial War Museum | |
SR-71A | 61-7963 | 2014 | 9. juni 1966 | 28. oktober 1976 | Beale AFB | |
SR-71A | 61-7964 | 2015 | 11. mai 1966 | 20. mars 1990 | Strategic Air Museum | |
SR-71A | 61-7965 | 2016 | 10. juni 1966 | 25. oktober 1967 | Ødelagt i treningsoppdrag i Nevada | |
SR-71A | 61-7966 | 2017 | 1. juli 1966 | 13. april 1967 | Styrtet i New Mexico | |
SR-71A | 61-7967 | 2018 | 3. august 1966 | 14. februar 1990 | Barksdale AFB | |
SR-71A | 61-7968 | 2019 | 10. oktober 1966 | 12. februar 1990 | Virginia Aviation Museum | |
SR-71A | 61-7969 | 2020 | 18. oktober 1966 | 10. mai 1970 | Styrtet i Thailand | |
SR-71A | 61-7970 | 2021 | 12. oktober 1966 | 17. juni 1970 | Kollisjon med tankfly | |
SR-71A | 61-7971 | 2022 | 17. november 1966 | 1998 | Evergreen Museum | |
SR-71A | 61-7972 | 2023 | 12. desember 1966 | 6. mars 1990 | Smithsonian's NASM | |
SR-71A | 61-7973 | 2024 | 6. februar 1967 | 21. juli 1987 | Blackbird Air Park | |
SR-71A | 61-7974 | 2025 | 16. februar 1967 | 21. april 1989 | Styrtet i Filippinene | |
SR-71A | 61-7975 | 2026 | 13. april 1967 | 28. februar 1990 | March Air Force Reserve Base | |
SR-71A | 61-7976 | 2027 | 13. mai 1967 | 27. mars 1990 | Air Force Museum | |
SR-71A | 61-7977 | 2028 | 6. juni 1967 | 10. oktober 1968 | Rullebaneulykke Beale AFB | |
SR-71A | 61-7978 | 2029 | 5. juli 1967 | 20. juli 1972 | Landingsulykke Okinawa | |
SR-71A | 61-7979 | 2030 | 10. august 1967 | 6. mars 1990 | Lackland AFB | |
SR-71A | 61-7980 | 2031 | 25. september 1967 | 9. oktober 1999 | NASA Dryden Flight Research Center | |
SR-71C The Bastard | 61-7981 | 2000 | 14. mars 1969 | 11. april 1976 | Hill AFB | |
Tekniske data[11][26] | |
---|---|
Mannskap | 2 (flyger, systemoffiser) |
Lengde | 107 fot 5 tommer (32,74 m) |
Vingespenn | 55 fot 7 tommer (16,94 m) |
Høyde | 18 fot 6 tommer (5,64 m) |
Vingeareal | 149m² |
Vekt (uten last) | 30600 kg |
Vekt (med last) | 69000 kg |
Motorer | 2× Pratt&Whitney J58 |
Ytelser | |
Maksimal hastighet | Mach 3,2 |
Rekkevidde uten lufttanking | 3200 nautiske mil |
Maksimal høyde | Over 85 000 fot |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.