Lazzaro Spallanzani
italiensk prest og vitenskapsmann From Wikipedia, the free encyclopedia
italiensk prest og vitenskapsmann From Wikipedia, the free encyclopedia
Lazzaro Spallanzani (født 10. januar 1729 i Scandiano, død 12. februar 1799 i Pavia) var en italiensk katolsk prest og naturvitenskapsmann. Han var den første som beskrev den menneskelige fordøyelse i kjemisk forstand. Han forsket på dyrenes forplantning og var den første til å foreta en vellykket kunstig inseminasjon av pattedyr. Han regnes også som den første som førte bevis for at liv ikke kan oppstå spontant, og han sto bak viktige framskritt i forståelsen av dyr og menneskers fysiologi.
| Lazzaro Spallanzani | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. jan. 1729[1][2][3][4] Scandiano[5] | ||
| Død | 12. feb. 1799[6][7][8][1] (70 år) Pavia[9][10] | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, naturviter, universitetslærer, entomolog, botaniker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Søsken | Marianna Spallanzani | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
Royal Society (1768–) (Fellow of the Royal Society)
Kungliga Vetenskapsakademien Det prøyssiske vitenskapsakademiet Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Accademia delle Scienze di Torino (1783–)[9] | ||
Spallanzani ble først gitt undervisning av sin far, en apoteker. Som 15-åring ble han sendt på et jesuittkollegium i Reggio Emilia, og innbudt til å tre inn i ordenen. Han begynte imidlertid i dtedet på jusstudier ved Universitetet i Bologna, men vendte seg snart til naturvitenskapen. Det var her hans berømte slektning Laura Bassi var professor i fysikk, og under henne studerte han naturfilosofi og matematikk, samtidig som han også viet seg til språkstudier.
Senere trådte han så inn i jesuittordenen. Han doktorgrad i filosofi som 25-åring, og ble straks utnevnt til professor i logikk, metafysikk og gresk ved Universitetet i Reggio. I 1760 ble han overført til Modena, hvor han fortsatte å undervise, samtidig som han brukte all sin fritid på naturvitenskapelige studier. I 1762 ble han presteviet.
Han avslo flere tilbud om professorater i Italia og i utlandet – inntil han mottok et tilbud fra Universitetet i Pavia om et professorat i naturhistorie. Han ble samtidig direktør for museet i byen, og utvida samlingene der med gjenstander fra sine mange reiser rundt Middelhavet og til Tyrkia.
I 1788 besøkte han Vesuv og vulkanene på Lipariøyene og Sicilia, og framla seinere resultatene i den store avhandlinga Viaggi alle due Sicilie ed 'in alcune parti dell' Apennine.
Hans utrettelige feltarbeid, hans gode skjønn som samler og utstiller ved siden av hans dyktighet som foreleser og deltaker i faglige debatter skaffa han et ry som var nesten uovertruffent i samtida.
En av Spallanzanis store fortjenester er at han beviste at spontant liv ikke er mulig, og han kasta seg med stor energi inn i debatten, som på hans tid var intens. Gjennom sine forsøk som viste at mikrober ble ødelagt ved koking, foregrep han Louis Pasteurs arbeid hundre år seinere.
Spallanzani tillegges også æren for å ha beskrevet reproduksjonen hos pattedyr, og han var den første som foretok en kunstig inseminasjon, på en hund.
Hans største verk er Dissertationi de fisica animale e vegetale (1780). Her viste han blant annet at fordøyelsen ikke bare er en mekanisk oppdeling av føden, men i hovedsak en kjemisk prosess som skjer i magesekken ved hjelp av magesyre.
