Larsen isbrem
From Wikipedia, the free encyclopedia
Larsen isbrem er en rekke av isbremmer i den nordvestlige delen av Weddellhavet, strukket ut langs Antarktishalvøyas østkyst fra Cape Longing til området sør for Hearst Island. Isbremmene er oppkalt etter sjøkaptein Carl Anton Larsen, som førte hvalbåten «Jason» så langt sør som 68°10'S i desember 1893.
Fra nord til sør blir isbremmene kalt Larsen A (den minste), Larsen B, Larsen C (den største) og Larsen D. Isbremmen Larsen A gikk i oppløsning i januar 1995. Isbremmen Larsen B gikk i oppløsning i februar 2002. Larsen C begynte å gå i oppløsning i 2016.
Isbremmer mister vanligvis masse enten ved kalving av isfjell, eller ved smelting på oversiden og undersiden. Oppløsningen av Larsen A og Larsen B var begge utypisk, og regnes som et resultat av global oppvarming. Temperaturøkningen på Antarktishalvøya har vært omkring 2 °C siden 1905.[1]
Det er de varmere sommerne som kan ha ført til dammer av smeltevann på isflaten. Vannet i dammene har fått bresprekkene til å åpne seg fortere, og at dette etter hvert har ført til at isflaket har brukket opp i mange mindre deler.