Langues d’oïl
From Wikipedia, the free encyclopedia
Langues d'oïl er en lingvistisk og historisk betegnelse på de gallisk-romanske språk (franske språk, eller heller de franske dialekter) som hadde sin opprinnelse i de nordlige områdene av romersk Gallia. Dette området utgjør i dag nordlige Frankrike, deler av Belgia (Vallonia), og Kanaløyene. Disse språkene har alle blitt erstattet av standard fransk (en variant av oïl i seg selv) som det offisielle og dominerende språket i disse områdene, unntatt på Kanaløyene hvor engelsk er det dominerende språket.
Langues d'oïl er grunnlaget for moderne fransk. Langues d'oïl kan bokstavelig oversatt leses som «ja-språkene» (men betyr egentlig «språkene med 'oïl'») og betegnet opprinnelig måten å si 'ja' på, oïl, noe som utgjorde et skille mellom det nordlige og sørlige Frankrike. I det sørlige Frankrike var det tilsvarende ordet oc, noe som fortsatt blir benyttet, derav betegnelsen langue d'oc, eller oksitansk. Det var særlig Dante som bidro til å gjøre begrepet kjent ved å benytte det i sitt verk De vulgari eloquentia hvor han beskrev tre språk: oïl, oc og si.