Landskyld
From Wikipedia, the free encyclopedia
Landskyld (dansk landgilde[1] ) var en årlige avgift en leilending betalte til jordeierne for leie av jorda.[2] Landskylda ble fra middelalderen et mål for en jordeiendoms verdi og ble brukt i forbindelse med arv, kjøp og salg og ved skattlegging.
Eiendomsforhold for jordeiendommer var i fra middelalderen og fram til 1800-tallet ofte kompliserte, med mange eiere til ett og samme gårdsbruk. Dette var et resultat av både arv, byttehandel, kjøp og salg. På 1600-tallet var de aller fleste bønder leilendinger, det vil si at de leide jorda av andre. Gårdbrukeren hadde full bruksrett til gården, og selve gårdsdriften ble vanligvis ikke påvirket av innfløkte eiendomsforhold. Eierne kunne være kirken, embedsmenn, byborgere og andre bønder. Som leilending måtte en betale landskyld til eierne, etter en takst fastlagt for hver gård. Landskylda var ofte fastsatt i naturalier, som smør, fisk, korn, skinn, tjøre eller never. Et gårdsbruk kunne for eksempel ha ei landskyld på to lauper smør.
Etter hvert som stadig flere bønder ble selveiere, falt bruken av landskyld bort.