Kosmografien fra Ravenna

Kosmografien fra Ravenna (latin: Ravennatis Anonymi Cosmographia, bokstavelig «Kosmografien av den anonyme fra Ravenna») er en liste over stednavn som dekker verden fra India til Irland, utarbeidet av en anonym prest i Ravenna omkring år 700. Tekstmessige undersøkelser indikerer at forfatteren ofte anvendte kart som sin kilde. Kosmografi er vitenskapen som kartlegger de generelle egenskapene til kosmos eller universet.^[1]

Det er tre kjente kopier av Kosmografien. Vatikanbiblioteket har en kopi fra 1300-tallet, det er kopi fra 1200-tallet i Paris ved Bibliothèque Nationale, og ved biblioteket ved Universitetet i Basel har ytterligere en kopi fra 1300-tallet.^[2] Vatikanets kopi ble benyttet som kilde for den første utgivelse av manuskriptet i 1688 ved Porcheron.^[3] Den tyske lærde og filologen Josef Schnetz publiserte teksten i 1940,^[4] basert på både teksten fra Vatikanet og Paris som han mente var mer pålitelig enn den i Basel. Deler av teksten, spesielt det som dekker Storbritannia, har blitt utgitt av andre, inkludert Richmond og Crawford i 1949, men deres dokument tok liten hensyn til hvilket av manuskriptene som ga informasjonen. Den inneholdt imidlertid fotografier av de relevante delene fra alle tre manuskriptene, noe som gjorde det mulig for Keith Fitzpatrick-Matthews å rekonstruere teksten fra bunnen av i 2013 (revidert i 2020) for hans revurdering av betydningen for britisk geografi.^[5] I tillegg til de tre hovedmanuskriptene, har Vatikanets bibliotek også et dokument som inneholder utdrag fra kosmografien framstilt av Riccobaldus Ferrariensis, og det finnes en kopi av Paris-manuskriptet i Leiden.^[6]

De bevarte tekstene er ganske utfordrende. De består av kommentarer og navnelister. Vatikanets manuskript presenterer teksten i to kolonner, med stedsnavn med stor bokstav og avsluttes med et stopp. Et lite antall av ordene er forkortet. Paris-manuskriptet bruker også to kolonner, store bokstaver og stopp, men har mange flere forkortelser enn noen av de to andre. Teksten er delt inn i seksjoner etter avsnittsmerker. Basel-manuskriptet har bare en enkelt spalte, og er vanskeligere å lese enn de andre. Den har flere forkortelser enn Vatikanets kopi, men færre enn Paris-kopien. Det er noe som tyder på at forfatteren har forsøkt å korrigere eller tydeliggjøre ord som ikke var klare i originalen, og det er ingen stopp for å skille stedsnavnene i listene, men det er understrekede overskrifter for å dele opp seksjonene.^[7] Som en indikasjon på problemene med å håndtere teksten, er det totalt 315 navn i delen som dekker Storbritannia. Alle tre manuskriptene er enige om skrivemåten til 200 av disse. Basel- og Vatikandokumentene er enige om stavemåten til ytterligere 50, det er 33 mer vanlige for Basel- og Paris-dokumentene, og 17 flere som vises i Paris- og Vatikandokumentene. Det er 8 navn som det ikke er enighet om mellom de tre kildene, og 7 navn mangler i Paris-kopien der de to andre er enige.^[8]

I en artikkel av Franz Staab, utgitt i 1976, bemerket han at den opprinnelige forfatteren hevdet å ha brukt verk av tre andre, Athanarid, Heldebald og Marcomir, i kompileringen av sitt eget verk. Staab henviste til en Stolte, som skrev i 1956, som hevdet at kosmografien var ferdig rundt 732.^[9]

Den britiske seksjonen

Navngivingen av steder i det romerske Britannia har tradisjonelt basert seg på Klaudios Ptolemaios’ Geographia (eller Geografike hyfegesis), Itinerarium Antonini og Tabula Peutingeriana, ettersom kosmografien ble sett på som full av korrupsjoner, med rekkefølgen av listene over stedsnavn som tilfeldig. Imidlertid er det flere oppføringer i kosmografien enn i de andre dokumentene, og derfor har den blitt studert mer nylig.^[3] Oldtidsforskeren Roger Gale, som skrev i 1709, var den første som forsøkte å bruke den som en kilde for romersk-britiske stedsnavn, men tidlige forsøk baserte seg på likheten mellom gamle og moderne navn, og denne metoden ble sett på å være mistenkelig på midten av 1800-tallet. Arkeologiske undersøkelser avdekket steder som hadde bevis på okkupasjon i romertiden, og denne sammenhengen ble viktig. Itinerarium Antonini og Richard av Cirencesters De Situ Britanniae («Beskrivelse av Britannia») ble i økende grad brukt til å bekrefte oppføringer, inntil Richards arbeid ble funnet å være en bløff fra 1700-tallet av forfalskeren Charles Bertram. Kosmografien forble relativt ugjennomtrengelig frem til midten av 1900-tallet.^[3]

I 1949 publiserte arkeologene Ian Richmond og O.G.S. Crawford en artikkel de opprinnelig hadde sendt inn til Archaeologia, som antydet at kildene til dokumentet hadde inkludert kart eller veibøker, og at mange stedsnavn beskrev geografiske trekk. Boken ble sett på som et betydelig fremskritt i studiet av både dokumentet og romersk-britiske stedsnavn.^[10] Louis Dillemanns verk, som ble oversatt av professor Colin Smith og publisert i Archaeologia i 1979,^[11] var første gang teoriene til J Schnetz ble oppsummert for et engelsktalende publikum, mens A.L.F. Rivet og Colin Smith brukte studiet av dokumentet til å publisere The Place-Names of Roman Britain samme år.^[3]

En del av vanskeligheten med teksten er dens korrupsjon, som sannsynligvis skyldes at forfatteren ikke forsto kildene sine, eller ikke forsto formålet de ble skrevet for. Hans opprinnelige kilder kan ha vært av dårlig kvalitet, noe som resulterte i at mange merkelige navn dukket opp i listene. På samme måte er det noen åpenbare utelatelser, selv om forfatteren ikke forsøkte å lage en fullstendig liste over steder, som introduksjonen hans sier: «I det Britannia leste vi at det var mange civitater og festninger, som vi ønsker å nevne noen.» Det antyder at han brukte kart, noe som er støttet av setninger som «ved siden av» som forekommer ofte, og på et tidspunkt uttaler han: «hvor det samme Britannia sees å være smalest fra hav til hav.» Richmond og Crawford var de første som argumenterte for at i stedet for å være tilfeldige, er de navngitte stedene ofte gruppert rundt et sentralt punkt, eller spredt langs en enkelt vei. For det meste av England ser denne orden ut til å følge en rekke sikk-sakk, men denne ordningen er mindre åpenbar for sørvest og for Skottland.^[12]