Korsikas historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Korsikas historie har vært påvirket av øyas strategiske posisjon i hjertet av den nordvestlige delen av Middelhavet, og dets sjøruter, kun 12 km fra Sardinia, 50 km fra den lille øya Elba utenfor kysten av Italia, 80 km fra kysten av Toscana og 200 km fra den franske havnen Nice, noe som først ble fremmet av den tyske teoretikeren Friedrich Ratzel på 1800-tallet. Beskrivelsen «et fjell i havet» er også tillagt ham. Uansett om han faktisk benyttet denne frasen,[1] er denne tanken uttrykt i hans hovedverk Anthropogeographie som karakteriserer Korsika som Ein abgeschlossenes und eigenartiges Land, das Insel und Gebirg zugleich ... («Et isolert og singulært land, både øy og fjell ...»), også uttrykt i hans monografi om Korsika, La Corse, også utgitt i 1899.[2]
Verket presenterte en oversikt av Ratzels analysemetode, men den 25 siders monografien er kanskje mest relevant og metoden i detalj for Korsika. «Havet» i utsagnet over refererer til den lette tilgjengeligheten som stormaktene hadde til Korsika over de smale vannene fra nabolandene. Straks de ankom måtte de overkomme «fjellene» som var øyas forsvarsverk, og som ikke ga invasjoner noen lett tilgjengelighet. En sentral fjellrygg strekker seg i retning nord-sør langs øyas lengde, noe som gjør reiser og kommunikasjon mellom hver side vanskelig, og isolerer korsikanere selv fra hverandre. Denne fjellryggen og dens strategiske posisjon forklarer langt på vei øyas unike historie.
Ved sine 8 779 km2 er Korsika den fjerde største øya i Middelhavet etter Sicilia, Sardinia og Kypros. Ratzel har beskrevet et samfunn som aldri er blitt erobret eller har styrt seg selv, men i sin evigvarende strid for frihet og suverenitet har Korsika frambrakt «tallrike forkjempere». På dette siste punktet innrømmer Ratzel en uhemmet beundring for sin venn og kollega Ferdinand Gregorovius, som forsvarer av korsikansk kultur og slutter seg til i å framstille Pasquale Paoli og Napoléon Bonaparte som større enn livet.
I 1762 skrev Jean-Jacques Rousseau i sitt hovedverk Du contrat social (Den sosiale kontrakt) at Korsika ville en da forbause Europa.[3] Det ble skrevet rundt sju år før Napoléon ble født.
Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjellet av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sarténe, sørvest på øya, finnes det flere menhirer (steinstøtter med kanskje religiøs betydning) som har flere bilder av innhugde menneskeansikter.