Knut den mektige
From Wikipedia, the free encyclopedia
Knut den mektige (norrønt: Knútr inn ríki), født ca. 995, død 12. november 1035, også omtalt som Canute på engelsk, var konge av England fra 1016 til 1035 og av Danmark fra 1018 til 1035. Han var anerkjent som overherre av Norge fra 1028 til 1035. Samlet ble dette riket av moderne historikere omtalt som «Nordsjøriket». Han styrte fra England hvor han var en reell konge og via stedfortredere i Danmark og Norge.[3] Av den grunn fikk han tilnavnet «den store» i Danmark og England, og «den mektige» i Norge. Etter hans død overtok hans etterkommere, men de døde i løpet av det første tiåret. Med den normanniske erobringen av England i 1066, ble hans arv og omdømme i stor grad glemt. I England er han i dag alment kjent og husket via legenden om «Kong Canute og bølgene», som feiltolker ham som en villedet monark som tror at han har superkrefter, mens den opprinnelige legenden handler om en klok konge som irettesatte smigeren til hoffet ved å slå fast at kongen ikke står over Gud.[4]
Knut den mektige Knud II den store Canute the Great Konge av England og Danmark | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 995 Danmark | ||
Død | 12. november 1035 Shaftesbury, Dorset | ||
Beskjeftigelse | Monark, skribent | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Emma Alfiva (frille) | ||
Far | Svein Tjugeskjegg[1][2] | ||
Mor | Świętosława av Polen[1][2] | ||
Søsken | Gyda Sveinsdatter[1] Estrid Margarete Sveinsdatter Harald Sveinsson Olof Skötkonung | ||
Barn | Harald Harefot Hardeknut Svein Knutsson Gunhild | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark Nordsjøimperiet | ||
Gravlagt | Winchesterkatedralen | ||
Annet navn | Lambart Knut Sveinsson | ||
Regjeringstid | England: 1016–35 Danmark: 1018–35 Norge: 1028–35 | ||
Som en dansk fyrste vant Knut den engelske tronen ved erobring i 1016 og som arvtager av sin far Svein Tjugeskjegg etter århundrer av vikingaktivitet i nordvestlige Europa, og særlig på de britiske øyer. Da han senere overtok den danske trone i 1018, brakte han kongedømmene Danmark og England inn under en monark. Knut søkte å holde på sin maktbase ved å forene daner og engelskmenn under kulturelle bånd ved skikker, inngifte og rikdom, foruten også ved ren brutalitet. Etter et tiår med konflikt med motstandere i Skandinavia, krevde Knut også kongekronen i Norge ved oppmøte i Trondheim med en hær i 1028. Den svenske byen Sigtuna synes å være holdt av Knut, eller han hadde innflytelse der ved at han fikk mynter preget som navnga ham som «konge», men det er ingen fortellinger eller nedtegnelser om at han okkuperte stedet.[5]
Etter at hans far kong Svein Tjugeskjegg døde i 1014, utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere, arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Æthelred II av England kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Æthelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av Robert, hertug av Normandie. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav Haraldsson (den senere Olav den hellige) og Anund Jakob av Sverige i tillegg til jarl Ulf Torgilsson inngikk et forbund mot kong Knut. I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke. I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med en stor flåte. Nordmennene underkastet seg ham og tvang Olav Haraldsson til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som visekonge. Da denne druknet, innsatte Knut sin egen sønn Svein Knutsson og hans mor Ælfgifu (kalt for Alfiva i de norrøne kildene) til å administrere Norge, noe som feilet stort.[6]
Som engelsk konge var det viktig for ham å framstille seg selv som en kristen monark. Hans besittelser av Englands bispedømmer og de i Danmark, de sistnevnte gjort krav på av det tysk-romerske rike erkebispedømmet Hamburg-Bremen, var en kilde av stor prestisje og innflytelse innenfor den katolske kirke og blant kristne magnater. Etter hans seier i 1026 mot nordmenn og svenskene, reiste han tilbake via Roma hvor han var til stede ved kroningen av den tysk-romerske keiseren. Han bygget en allianse med keiser Konrad ved trolovet sin unge datter Gunnhild til hans sønn Henrik III, skjønt de ble ikke gift før i 1036, året etter hans død. Angelsaksiske konger benyttet tittelen «konge av de engelske». Knut var ealles Engla landes cyning, «konge av alle i England». Middelalderhistorikeren Norman Cantor karakteriserte Knut som «den mest effektive konge i angelsaksisk historie.»[7]