Keltisk kors
From Wikipedia, the free encyclopedia
Keltisk kors er et korsformet symbol som består av et latinsk kors med en sirkel/ ring (Gloria, latin: nimbus)[1][2] rundt der hvor linjene krysses. Dette symbolet dukket opp i Irland, Frankrike og De britiske øyer i tidlig middelalder. Det var type ringformet kors som ble utbredt gjennom bruken av de høye steinkorsene som ble reist på de vestlige øyene, særskilt i områder evangelisert av irske misjonærer, fra 800- til 1100-tallet. Disse store monumentene har form som store keltiske kors og har ofte innskrifter på. Disse kalles keltiske høykors.
Det keltiske korset står i sentrum av insulær kunst (= kunst og kunsthåndverk som ble produsert på De britiske øyer, særlig Irland, i tidlig middelalder), og er egentlig et latinsk kors med en ring som omgir skjæringspunktet mellom armene og stolpen. Forskere har diskutert dens eksakte opprinnelse, men det er beslektet til tidligere kors med ringer. Formen fikk ny popularitet under den keltiske vekkelsen på 1800-tallet; betegnelsen «keltisk kors» er en konvensjon fra denne tiden. Formen, vanligvis dekorert med fletter og slynger og andre motiver fra insulær kunst, ble populære som begravelsesmonumenter og annen bruk, og har forblitt slik, og spredte seg langt utover Irland.